Nobels Fredssenter 1.3. – 13.4.2006
Images of War – bilder av Robert Capa
i samarbeid med bildebyrået Magnum
Utstillingen på Fredssenteret på gamle Vestbanen er helt enestående i sitt slag. Den viser en fotograf med et sterkt budskap, og også hans livshistorie, samtidig som den viser oss noe om den fryktelige verden vi lever i. Utstillingen er en dokumentasjon over den som ble det aller største navnet av fotografer med dette yrket og som sammen med Cartier-Bresson og flere andre grunnla det verdensberømte bildebyrået Magnum.
Dette er den andre Magnum-utstillingen som nå vises i Oslo. Formelt ligger de to utstillingene bare steinkast fra hverandre, i gamle lokaler som inneholder mange historier i seg selv, Club 7 og Vestbanestasjonen.
Men det er historien om Robert Capa som her skal fortelles. I den gamle billetthallen hvor det ennå ligger et lite sus av travle stemmer med reisemål i det sørvestlige Norge, er det i disse dager rigget opp til noe helt annet. Nobels Fredssenter som det offisielt heter, fikk det gamle Vestbanebygget i stedet for at en ny opera ble plassert der. Vi tar ikke denne diskusjonen på nytt, men bare konstaterer at dette fredssenteret har fått seg en helt sentral plass i Oslo, med Nationaltheatret og Konserthuset rett bak, Rådhuset rett ved siden av og Aker Brygge rett ned, et sted der de kan puste ut og vie seg til det som er hovedoppgaven deres. Og som alle, uansett om de bor på Nesoddden eller ikke, er fastboende eller turist, må få seg til å gå forbi minst en gang i døgnet.
På dette stedet kan Fredssenteret synliggjøre seg og gjøre besøkende oppmerksomme på hvilken viktig oppgave Nobelkomiteen har i en verden som denne. De får også mulighet til å vise utstillinger som inngår i deres agenda. Og dermed fremme fredens sak.
Ungarske Ernest Andrei Friedman var født som jøde i 1913. Da nazistene kom til Ungarn etter “Anschluß”, måtte han flykte. Først til Paris, men da nazistene også kom dit, dro han over til USA. Men helt fra 20-års alderen var han fascinert av fotoet og dokumentasjon. Hans bilder av Trotskij på talerstolen i Danmark tidlig på 30-tallet er helt unike. At en ungdom så til de grader kunne fange revolusjonshelten så levende med ansiktuttrykk, grimaser og geberder er helt utrolig, særlig siden Trotskij så på fotografer med stor mistro og gjerne holdt dem på avstand.
Siden ble det et reisende liv for Capa. Han fotograferte begivenhetene rundt Folkefroten i 30-tallets Frankrike, dro til Spania hvor det hadde brutt ut borgerkrig med sterk internasjonal innblanding. De nye krigernasjonene, Italia og Tyskland, fikk på denne slagmarken mulighet til å prøve våpen og nytt utstyr. Capa var der. Hans “klassiske” bildet er tatt av soldaten som stuper rett etter å ha blitt skutt. Dokumentasjonen til denne episoden følger med på andre bilder fra denne serien. Den viser en gruppe soldater som akkurat denne dagen lekte seg med oppstilte positurer og øvelser for fotografen i et område de trodde var sikkert. Det var det ikke.
Siden fulgte Kina i 1938, den gangen til den krigen vi visste om, nasjonalist-Kina mot Japan. Bondeopprøret var av en helt annet dimensjon og kommunister i Kina var ukjente for oss etter at de var blitt jaget ut av /slaktet i Shanghai i 1927 slik den senere franske kulturminister Malreux skildret det.
Så kom den annen verdenskrig. Capa hadde fått blest om sitt navn, han ble en av de mest populære fotografer i tiden. Dette forklarer sitt, hvorfor han fikk mulighet til å følge invasjonen i Nordmandie fra første rekke. Han ville ta bilder foran soldatene. Han mislikte helt tydelig å ta bilder av soldaters rygger, det bildet fra Omaha-stranda i 1944 som viser dette, har sin egen historie. Dette og det dårlig fokuserte andre bildet er faktisk en av de få som er igjen fra denne serien han tok denne dagen. Resten lot seg ikke redde. Men det er uansett makesløs dokumentasjon og vi kan ikke engang forestille oss hvilken risiko fotografen utsatte seg for med bilder som dette.
Han fulgte med som krigsfotograf videre inn i Frankrike, senere Italia og Tyskland. I de kalde årene etter krigen ble han med sin venn John Steinbeck på en tur i daværende Sovjeunionen. Som ungarer i eksil var han selvsagt hverken populær eller velkommen til det ‘sosialistiske paradis’. Men hans kamerat var til gjengjeld svært populær og fikk ordnet det slik at også Capa slapp inn.
Han fikk seg også anledning til å ta en tur innom Oslo i OL 1952. Kampen om tienddelene engasjerte ham tydeligvis også og det sies at han skal ha festet daværende OL-vinner Stein Eriksen til rullene.
Han lot seg overtale til å ta en tur til Vietnam, daværende Indo-Kina i 1954. Krigen mellom motstandsbevegelsen Viet Minh og de franske kolonitroppene støttet av amerikanerne gikk mot sin slutt, men dette fikk ikke Capa oppleve. Han gikk på en mine, sannsynligvis fransk. Den siste bildeserien han tok dokumenterer markene og den lille høyden der han møtte sin sjebne. Det er gripende å se.
Capa var overbevist pasifist. Han var av den oppfatning at å dokumentere krigens gru og redsler var den beste innsatsen han kunne yte i kampen for fred. Han fulgte sin overbevisning atskillig lenger enn det er mulig for et menneske å gjøre men etterlater seg en utrolig dokumentasjon i form av disse bildene.
Capa kan også sies å ha vært den første krigsfotografen som dokumenterte hvordan krig berørte vanlige mennesker og hvordan sivilbefolkningen ble rammet. Vi kjenner igjen de sammene motivene i bilder tatt opp til vår tid.
Man bør ta seg tid til denne utstillingen. Bildene er ikke bare noe å ‘se’. De forteller alle sine egen historie om vår vanvittige og på mange måter forferdelige verden. I dag er det andre bilder fra slagmarken som vi fester oss ved og Capa er ikke den eneste av yrkesfotografene som har satt livet til. Men han var den første og sannsynbligvis også den største. Bildebyrået Magnum er et talende vitnesbyrd om hva han etterlot seg.
På utstillingen vises også en film kontinuerlig. Denne er en av grunnene til at man bør sette av tid til denne utstillingen. Den viser litt av den tiden som fotografen levde i og forklarer dermed mye av Capas bakgrunn og de kreftene som drev ham.
En sterk og overbevisende utstilling i fredens tjeneste.
