Museet for samtidskunst 7.5. – 5.9.2004
Se opp! Kunst fra Moskva og St. Petersburg
I Samtidskunstmuseet vises nå en utstilling med temaet rundt Shanghai og hvordan storbyens rivende uitvikling preger kunstuttrykket, eller menneskene. Vi konfronteres med millionsbyens skyline satt på hodet allerede i trappen opp til annen etasje. Slik får vi tidens galskap og forvirring sett med øynene til den nye generasjon kinesere.
I de gamle banklokalenes første etasje har russerne rykket inn. Her har dagens kunstnere fra Moskva og St. Petersburg fått anledning til bokstavelig talt å breie seg. Mens kineserne oppe i annen etasje slettes ikke definerer seg som kunstnere, kan man neppe si dette om russerne. De er kunstnere med stor K, noe som framgår i et par kjempearbeider, malerier som måler opp til veggen i lengde.
For her skal det ikke spares på konfekten. Installasjoner, happening-liknende saker og snutter av filmer som til forveksling like gjerne kunne være Monte Python i russisk versjon, fyller rommene (og denne filmen ga meg denne utstillingens mest herlige opplevelse!). Noe er interessant, noe er rett og slett forferdelig intetsigende. Tomme stoler i et rom har vi sett før.
Det er det som blir problemet med en utstilling som denne. Hva er egentlig det nye kunstneriske uttrykket i dagens Russland, femten år etter at det gamle Sovjet kollapset? For det er ikke bare snakk om ett uttrykk, det er et mangfold. Og noen tydelig tendens er vanskelig å se.
Så har noen av uttrykkene likhetspunkter med den kinesiske utstillingen i etasjen ovenpå. De gamle ikonene – røde flagg og hhv. Mao– og Lenin-bilder (den unge) og heltebilder fra den sosialistiske oppbyggingen – går igjen. Kineserne går inn i seg selv med “den lange marsjen”, mens russerne er opptatt av de tradisjonelle bildene fra “den gangen” og lar de tale for seg med de assosiasjoner det medfører.
Gjennom fotografi, maleri, installasjon, skulptur, film, tekst og video skapes en utstilling med verk av noen av dagens mest framtredende russiske kunstnere. Derfor er utstilllingen delt inn tematisk. En del tar for seg politiske og ideologiske temaer. Noe er video fra krigen i Tsjetsjenia, andre er ikonbilder av den unge Lenin mens Tsaplyas og Gluklyas installasjon Kjærlighet og revolusjon henter tema fra feministen og diplomaten Aleksandra Kollontaj som i flere år var virksom som ambassadør i Norge (noen vil si hun ble “forvist” til Norge for sitt ikke politisk korrekte kjærlighetsliv).
En annen avdeling viser bilder fra den såkalte Novaya Akademya-retningen i St. Petersburg. Den klassiske stilen beholdes og videreutvikles. Det er her vi finner de gigantiske bildene, blant annet Oleg Maslovs og Viktor Kuznetsovs kolossale maleri ”Homérs triumf”, malt i “antikk” stil der man av sentrale personer kjenner igjen russiske kritikere og kunstnere, også kunstnere som er representert på denne utstillingen. Et annet stort maleri består av flere deler satt sammen som en frise av Aleksander Vinogradov og Vladimir Dubosarsky, tilsynelatende pastoral uskyld med nakne i hovedsak menn hvor plutselig en strøken glinsende bil som hentet rett ut fra katalogen overtar.
En tredje gruppe kunstverk peker mot de tydelige identitetsproblemer som kunsten må streve med. Her ser vi likheten med kineserne, som har problemer med i det hele tatt å kalle seg kunstnere. Men totalt gaper de også i et fritt rom hvor det gjelder å finne seg selv. Russerne opplever en ny kapitalisme uten hemninger, kineserne en slags kontrollert styrt av Partiet. Denne nye friheten, uten å ha ideologien og den sosialistiske realismen som støttepunkt, vil uvergelig føre til at man i lang tid framover vil være opptatt av symbolene for den “gamle” tid.
Det er også det inntrykket som sitter igjen etter denne utstillingen. Vi lar oss imponere over noe av kraften i det nye uttrykket men totalt blir denne utstillingen sprikende. Man kan ikke unngå å uvergelig sammenlikne med kineserne som symbolsk nok er en etasje over russerne. For mens Shanghais nye generasjon viser total forvirring i møtet med den nye tid, blir det vanskeligere for russerne.
Da hjelper det ikke å kalle utstillingen Se opp! – dørene lukkes – et uttrykk som er hentet fra metroen i Moskva og St. Petersburg.
