Gangs of New York
USA 2002
Leonardo DiCaprio, Daniel Day-Lewis, Cameron Diaz, regi: Martin Skorsese
Georg Bush later som om han er den gudfryktige cowboy-helten i sin iver på å gå til krig mot mannen som ikke likte faren hans. Her har vi filmen som i all sin avskyelighet lar oss forstå denne ekstremt primitive tankegangen
Martin Skorsese har en lang karriere bak seg. Han er kjent som en seriøs filmmaker, som vi så i Taxi Diver, og spekulerer ikke unødvendig i vold og sex.
Men her har vi fått en film som mildt sagt er breddfull av den første ingrediensen. Det er da man skulle ønske seg litt mer fredfull sex på lerretet framfor denne tre timers orgien i blod og gørr.
Her er det dampende blodtåke av vold i tre samfulle timer!
Filmen starter dramatisk med et gateoppgjør mellom New York-gjengen ‘The natives‘ – protestanter – og irske innvandrere, ‘dead rabbits’ – katolikker. Her spares intet. Scenen er bred og stor, det er nesten så en får fornemmelse av Bondartchuks slagscener i Krig og fred.
Denne scenen – og flere til – er spilt inn i Cinecittà-studioene i Roma. Fra første sekund får vi referanser til det klassiske greske dramaet, symbolvirkningen er tydelig og sterk. Og volden står heller ikke tilbake for de gamle greske dramaene.
Det er ikke bare i Ville Vesten at frasparkene har vært freske og harde menn med innbitte kjaker har møttes til kamp over æresbegrepet.
Tiden er 1800-tallet. Innvandrere strømmer til New York, slavene er på vei mot sin frihet og vi er midt inne i borgerkrigen. Her er fokus på irske innvandrere som ikke blir ‘tålt’ av de som har vært i USA allerede noen generasjoner og kaller seg ‘innfødte’. Til bakteppet av borgerkrigen får vi en klar tydeliggjøring av en konflikt som vokser og vokser.
Assosiasjonene melder seg raskt. For her er det ikke bare gategjenger som slåss mot hverandre og gatemobb mot de ‘siviliserte’. Det er lett å se filmen i et større perspektiv, noe som sikkert er tilsiktet av Skorsese. De undertryktes kamp mot de priviligerte, de svakes kamp mot de rike eller for den saks skyld, fattige nasjoners kamp mot rike supermakter. Men også det motsatte: det patriotiske og ekle nasjonalistiske stilles ut og flerres av i all sin heslighet.
Filmen ender i et blodbad. Men her er perspektivet hevet, fra gjeng-mot-gjeng slåssingen til klassekampen. Militære kalles inn for å slå ned opprøret i New York, militærfartøyer skyter mot bygninger og mennesker. Ødeleggelsene er enorme. Det er bare dagens virkelighet som er mer barbarisk enn dette.
Formen er epos. Det legges vekt på en bred skildring av hvordan smeltedigelen USA ble formet på 1800-tallet og hvordan volden og motsetningene mellom etniske grupper var en del av den nye nasjonen. Lojaliteten mot ‘stammen’ og oppfyllelse av ‘hevnen’ er grunntonen.
Det er volden som er hovedelementet og drivkraften i denne konflikten. Og her melder vi pass. Det blir for avskyelig. Nesten like ille som virkeligheten. Som kanskje når sitt hittil største høydepunkt med blodbadet i det eldgamlke kulturriket mellom Eufrat og Tigris.
