Samme dritt, ny innpakning. Det kunne man si om Don Juan-skikkelsen, super-egoisten som ødelegger kvinner og etterlater seg en sti av bedrag og lik.
Tidligere tiders Donald Trump har for ettertiden latt seg oppstå i fortellinger, bøker, skuespill og opera, hvor det ikke legges skjul på hvilken gedigen drittsekk han er og hvordan han ødelegger andre mennesker.
Dette er altså den andre Don Giovanni-premieren i det nye operahuset i Bjørvika. Nå begynner standardrepertoiret å fylles opp, men vi har ennå et stykke igjen for å si det slik.
Don Giovanni var Mozarts alvorlige forsøk på å lage en seriøs opera med litt komisk vri. Nå i disse #metoo-tider er problematikken mer enn velkjent og aktuell, hvordan menn utnytter sine maktposisjoner overfor kvinner. Som et paradoks her kan jo nevnes at en sentral person i reisningen av helligdommen i Bjørvika, Trond Giske, var kanskje det første (og største?) offeret for denne kampanjen her hjemme…
Den Norske Opera & Ballett premiere 16.5.2018 Mozart: Don Giovanni med: Johannes Weisser, Jakob Bloch Jespersen, Birgitte Christensen, Marita Sølberg, Anthony Gregory, Martin Hatlo og Caroline Wettergreen, regi: Richard Jones, Operakoret, Operaorkestret dir.: Christopher Moulds
Det er selvfølgelig Mozart vi hører – med en alvorlig vri. Her smøres det tjukt på i og med at faderen til et av ofrene står opp fra helvettet i all sin gru på slutten. Produksjonen er i samarbeid med English National Opera. I og med at den nye operasjefen, Annilese Miskimmon, tidligere har lagt sin elsk på innkjøp av produksjoner fra dette lett aldrende operahuset, om enn ikke akkurat alltid helt vellykket, var vi mer enn spente denne gangen. Nå med den unge norske baryton’en Johannes Weisser i tittelrollen. Dette kunne da ikke gå galt?
Neida, det holdt i massevis. Denne versjonen er atskillige strå hvassere enn den atskillig blassere varianten vi opplevde i Bjørvika for fire år siden. Og Johannes Weisser sang ut i en rolle som virker som den er skreddersydd for ham. Men også en annen norsk sanger, Jens-Erik Aasbø fikk vist at stemmekraft i de nedre regioner er det ingen mangel på her nordpå.
Og ungdommen spretter opp! Klart sympatisk og ikke minst levende var Martin Hatlo og Caroline Wettergreen som Masetto og Zerlina.
Vi likte regigrepet. Fast, stramt, tildels morsomt, selv om plakatklistringen tok tildels overhånd. Javel, vi skjønner at »grab-them-by-their-pussy»-personen fortjener en etterlysing eller to og i rettferdighetens navn bør senkes til der han hører hjemme i røyk og damp.
Scenografien var smart og elegant. Skyvevegger løste problemet som Mozart ofte inviterer til med dører og korridorer, hemmelige rom og forkledninger.
Operaorkesteret ledet av flegmatiske Christopher Moulds holdt seg neddempet i sin Mozarttilpassete orkestergrav gjennom tre og en halv time. Men helt mot slutten tok det noen magadrag til Don Juans helvettes-ferd der han slik det skulle være i en riktig og rettferdig verden blir oppslukt av ild og røyk. Mozart kunne leke med et slikt bilde på sin tid. Vi for vår del kunne ønske oss en tilsvarende nisse seilende inn fra Sibir eller Nord-Korea for å ta seg av verdenshistoriens suverent største drittsekk i dag.
En forestilling i Bjørvika verdt å se, ikke minst for den sterke aktualiteten den har. Og da tenker vi ikke på Trond Giske.
