Sjefsskifte på Nationaltheatret ?

Det er tid for sjefsdebatt på Nationaltheatret. Eirik Stubø som måtte tiltrå i all hast da Ellen Horn ble utnevnt som kulturminister, har snart endt sin periode. Han fikk jobben som teatersjef fordi styrets flertall den gangen ønsket et ungt menneske i sjefsstolen. Nationaltheatret skulle gå inn i en periode med ungdommelig friskhet og pågangsmot etter at

Ellen Horn hadde gjort jobben sin, fått orden på økonomien og roet ned huset.
Dessuten var man svært lydhøre for skuespillernes relativt unisone oppfatning, noe mange av dem kvitterte for med straks å ta ut permisjon når den nye sjefen hadde satt seg ned i stolen.

Men det er påtakelig at det som var styrets mindretall den gangen ser ut til å få altfor rett. Den eneste kandidaten man pekte på da var Svein Sturla Hungnes.

Nå kan man jo si at dette hadde en lykkelig side. Svein Sturla Hungnes har gjort en kjempeinnsats for Oslo Nye Teater, sannsynligvis reddet det fra konkurs eller nedleggelse og har signert fire stående suksesser etter hverandre på denne scenen foruten triumfer på andre scener som Torshov-teatret. Men like mye må det innrømmes at de forventninger man hadde til Nationaltheatrets svært unge sjef, Eirik Stubø, dessverre ikke har innfridd.

Riktignok startet det friskt med aktiviteter som bokstavelig talt blåste liv i det gamle teatret. Men det eneste konkrete som skjedde var at man samlet seg på nettene i en teaterbar på bakscenen, som riktignok ble med et par halvlitre i pappkrus. Ellers ble det mest luftige ideer som ikke i det hele tatt hadde bakkekontakt og som ikke er virkeliggjort.

Mest lidende ble repertoaret. På tross av at landets ubestridte teaterelite var for hånden, surfet man på forgjengerens ideer den første sesongen. Så kom sykdom og etterhvert viste seg den aller største svakheten, den unge teatersjefens totale mangel på kunnskap om sine skuespilllere og de rolleskikkelsene de skulle fylle.

Denne miscastingen ble åpenbar og delvis pinlig etter hvert som stykkene kom. Det ferskeste eksemplet i så måte er En sporvogn til begjær hvor feil mann i feil rolle ødela også for den kvinnelige hovedrollen, i hvert fall på premieren.

Denne oppsetningen hadde den graverende svakhet i at teatersjefen ikke så forskjell på Oskar Wilde’s eleganteri, ordspill og snobbisme og amerikansk realistisk nåtidsdramatikk. Ingen teatersjef har vel noengang gjort forsøk på å kombinere samme skuespiller i Hvem er Ernest om kvelden med prøver som den rå og ubehøvlete Stanley i En Sporvogn til begjær om dagen.

Uansett hvor bra skuespiller man enn er – og rolletolkningen i Oskar Wilde har fått mange fortjente superlativer – sier det selv at man også må stå inne for rollen. En mental omstilling fra en primitiv polsk-amerikaner om dagen til en elegant flanerende engelskmann i overklassen om kvelden, er nær sagt umulig. Godt skuespill oppstår når den enkelte skuespiller har kontakt med den enkelte publikummer i salen. At man får den riktige mavefølelsen avhenger også at man må engasjere seg i rollen.

Dette kan ikke unnskyldes med mangel på erfaring. Dessverre sier det altfor mye om mangel på kjennskap til rollekarakterene i verdensdramatikken og til elementære regler i teatret. Roman Polanski har en gang sagt at skuespilleryrket er mentalt helsefarlig. Det å omstille personligheten flere ganger i døgnet er i seg selv farlig. Man skal gjerne også være seg selv noen timer i døgnet. Men å få to slikt diametralt motsatte roller som Tennessee Williams og Oskar Wilde har utformet til å passe inn i samme døgn, er noe man helst ikke gjør. I beste fall ødelegger man for skuespillerens mulighet til å yte sitt beste, i verste fall kan man gi en knekk som kan få konsekvenser for karrieren. Her har teatersjefen det fremste ansvar.

Etter vår mening er det én kandidat som skiller seg mer ut enn noen andre, Svein Sturla Hungnes. Han venter bare på en telefon eller en henvendelse. Men om skitt går, kan Nationaltheatret fråtse i egnete sjefskandidater. I egne rekker er det flere å velge blant. Selv om de offisielt uttrykker at de gjerne vil leve livet roligere, er de slettes ikke så mette av dager at ikke en av dem kan gjøre en ny innsats.

Nåværende styreformann Jan Vincent Johannessen kvier seg åpenbart for det han har i vente. Han har sikkert lært av de siste 25 årenes uroligheter med sjefskandidater, kamper og streik til ikke å ønske seg i forgjengernes føtter. Stillingen som ny teatersjef vurderes derfor ikke utlyst. Venter han bare på det naturlige at den selvfølgelige kandidaten tar skrittene tvers over Studenterlunden eller er han naiv nok til å tro at nåværende sjef kan fortsette?

Et så rikt utrustet teater som Nationaltheatret kan hverken utvikle seg eller gå videre hvis det ikke har noe å bryne seg på. Da må det være diskusjon, uenighet og – kamp.

Uten dette blir landets fremste teater forsoffent og døsig. Det eneste som vil ha interesse av det blir dessverre kjendispressen og ukebladene. Og det er ikke slik vi vil ha det.