Sjeler i natta

Premiere Det Norske Teatret 13.11.2003
David Farr: Sjeler i natta
med: Sverre Bentzen, Torgeir Fonnlid, Ulrikke Greve, Jon Eivind Gullord, Lillian Lydersen, Henny Moan, Hilde Olausson, Elisabeth Sand, Svein Tindberg, Ane Dahl Torp Regi: Otto Homlung

Den engelske dramatikeren og regissør David Farr har i løpet av de siste årene satt opp en rekke av sine stykker og har vært leder for sitt et teater. Dette stykket ble første gang oppført i 1999.

Rammen for handlingen i dette uvanlige temaet som stykket fokuserer på foregår på et nytt hotell i en mindre by i England. Den rundt 40-årige Francis spilt av Svein Tindberg skal i sin fars begravelse og siden han ikke har hatt noe med foreldrene å gjøre på mange mange år på grunn av et fundamentalt og dramatisk oppgjør med faren skriver han seg inn på hotellet. Der går en ung kvinne som levde på 1300-tallet igjen som spøkelse fordi hun den gangen begikk en alvorlig synd slik at hun ikke får dø. Hun er usynlig for alle men utfører en rekke gjøremål. Hun har fått beskjed om at hun skal treffe noen som ser henne som vil være dels i en paralell situasjon som hennes egen og da skal det gies en mulighet for at hun skal finne fred.

Francis ser henne og dermed er det gitt en rekke muligheter for sprø og rystende opplevelser. Vi introduseres parallelt til samtaler med hans mor spilt av Henny Moan og hans søster spilt av Hilde Olausson. Via deres samtaler med tilbakeblikk får vi enkelte familiære holdepunkter. Det samme skjer i samtalene mellom Francis og spøkelsesdamen. Via dette graves det i fortid og minner og drøftes viktigheten av oppgjør og sannferdighet.

Oppsetningen har fått en form som er en blanding av raske situasjonsriss og samtalesnitt, veksling mellom nåtid og fortid, hverdagslige og dramatiske situasjoner. Deler av teksten blir fort banal og interesseløs og det som skulle gi grunnlag for dyp refleksjon mangler denne styrken i teksten. Scenerissene blir fort tamme og mister betydning og spillet er i perioder stivt og bærer ikke stoffet. Temaet er vanskelig og gitt denne rammen blir deler av formidlingsmulighetene borte og den nesten to timer lange forestillingen uten pause har lange partier som blir direkte kjedelige.