Skåber i særklasse

 

 

Den danske dramatikeren Gitte Astrid Saalbach Andersen skrev for ni år siden skuespillet Pietà – en karrierekvinne i fritt fall. Den fikk sin scenedebut i vårt naboland Sverige året etter, og takket være Oslo Nye sin teatersjef har teksten nå kommet hit nord. Dette er en svært god tekst, med driv og stigning, der man lag på lag blir kjent med rollefiguren Marie. Hun våkner opp tidlig en morgen på et hotellrom, i tung bakrus, og med en lagt yngre naken mann ved siden av seg i sengen. Marie presenterer seg som en suksessfull forretningskvinne, med mann og barn, og med et lykkelig liv uten de store bekymringer. Hun byr sengekameraten på et glass musserende vin som start på dagen, han responderer ikke på tilbudet, han er død.

 

Teksten er knakende god. Den balanserer på stram line mellom det tragiske og det komiske. I det ene øyeblikket må vi la latteren flomme over av Marie sine morsomme kommentarer, i det neste øyeblikk hugger hun tilbake med kniv. Suksesshistoriene slår sprekker og vi møter en kvinneskjebne i dyp krise. Marie hater soloppganger – det forstår vi når vi tusler ut av teatersalen fem kvarter senere.

 

At Linn Skåber er valgt ut i rollen som Marie er et lykketreff. Skåber gjør her sin sterkeste sceneprestasjon hittil. Hun spiller litt lavmælt de første minuttene, fjasete og umodent. Hun skaper med dette nysgjerrighet, og utålmodighet hos oss i publikum, før hun kliner til etter et kvarter og setter ballen i krysset en time senere. Det er timing, innlevelse, tårer og latter. Vi blir presentert for Marie sine nærmeste kollegaer og familie, på en slik måte at vi umiddelbart føler vi kjenner dem, og sympatiserer med alle parter. Vi forstår hvor dette skal ende. Tror vi.

 

Slutten er vanvittig bra. Overraskelsen, nederlaget og erkjennelsen. Et besøk i Peterskirken i Roma vil aldri bli det samme. Ved neste beundring av Pietà vil alltid Linn Skåber få minst en tanke sendt nordover.