Arken Museum for Moderne Kunst Ishøj 3.2. – 5.6.2001
Edvard Munch: Skrigets Ekko, Per Kirkeby, George Baselitz, Yannis Kounellis, Asger Jorn, Joseph Beuys, Antonio Saura, Jasper Johns, Gilbert & George, Andy Warhol, Erro, Marina Abramovic og Francis Bacon
“Jeg gik bort over vejen med to venner –
så gik solen ned – himlen blev pludselig
blodig rød – og jeg følte som et pust af
vemod. Jeg standsede og lænede mig til
gærdet træt til døden – over den blåsorte
fjord og by lå skyerne som blod og
ildtunger. Mine venner gik videre og jeg
stod tilbage skælvende af angst. Jeg følte
det store uendelige skrig igennem
naturen.”
Slik beskriver Edvard Munch sin sinnstemning i 1892 forut for unnfangelsen av sitt mest berømte maleri.
Skriket av Edvard Munch er et kunstverk som har satt store spor etter seg, det er et av kunsthistorien ikoner og selv symbolet på det moderne maleriet. Det har slik uttrykkskraft at det kanskje for alltid vil bli stående som noe av det fremste som noengang er skapt i kunsthistorien, på linje med da Vincis Mona Lisa. Det er et symbolsk maleri som viser desperasjonen og ensomheten som er typisk for den tiden det ble malt i, i 1893. Maleriet er et ledd i den serien Munch kalte Livsfrisen. Temaene rundt liv og død, angst og kjærlighet og som her, menneskets desperasjon, holdt ham opptatt i hele hans skapende liv. Livsfrisen som tema omfatter ca. 350 malerier som ble vist på utstillingen i Munch-museet med samme navn.
Denne utstillingen på Arken i København vil senere bli vist ved Munch-museet i Oslo. Det er også en fri fortsettelse av utstillingen Livsfrisensom er blitt vist ved Munch-museet fra i fjor høst. Sentrale arbeider fra Livsfrisen er arbeider som Kyss, Madonna, Angst, Stemmen, Pubertet og Døden og piken. Temaene som stadig forfølger ham er ungdommens pubertet og våknende kjærlighet, kjærlighetens blomstring og forfall, livets angst og døden.
Hans bilder er kjent for oss. Likevel gjør det inntrykk på oss å oppleve disse sentrale bildene pånytt. Livsfrisen står så senralt i hele hans produksjon at de fortelller oss noe om livet, om vår fortvilelse, desperasjon og angst.
Ikke minst har Skrik øvet en voldsom innflytelse på senere kunstnere.
Munchs påvirkning på den moderne kunsten var særlig stor i årene etter annen verdenskrig. Ikke bare ledet han an i utviklingen mot det ekspressive maleriet fra slutten av 1800-tallet inn i det nye, i årene like etter siste krig fikk hans arbeider og ikke minst temaer en voldsom påvirkningskraft overfor den nye tidens kunstnere fram til i dag. Det er særlig denne betydningen som denne utstillingen fanger opp.
Derfor er det er ikke bare arbeider av Edvard Munch som vises på denne utstillingen. Den norske maleren og Skriket er det sentrale. Rundt dette temaet vises arbeider av sentrale etterkrigskunstnere som alle har det til felles at de er inspirert av Munch, direkte eller indirekte. Mange kan sees på som en videreføring av Munchs arbeider. Sentrale motiver og situasjoner fra Munchs bilder går igjen.
Direkte i sitt uttrykk er popkunstnerne Erro med sitt Det andre skrik fra 1967 og Andy Warhol.Det første er en gjengivelse av motivet med en britisk Spitfire (eller er det Hurricane?) som brøler forbi rett over. Menneskets avmakt mot maskinene, mot støyen – eller mot krigen? Bildet av Warhol er hans silketrykk av Munchs bilde som popkunst fra 1984. Pop-art i enhver forstand – også den verste.
Britiske Gilbert & George er representert med bilder som også direkte er avledet av Skriket. Her er forskjellen at de to kunstnerne har lagt seg selv inn i forgrunnen i motivet.
Marina Abramovic viser fem videofilmer som dreier seg om å skrubbe og renvaske skjellett. Det kan tilsynelatende sees isolert. Men sammenhengen ser vi hos Munch og Piken og døden fra 1894, et motiv som Munch hentet fra middelalderen, eller hans Dødskyss (1899) hvor han danser tett omklamret til et skjellett. Hos ham er motivet også influert av tanken om kvinnene som den farlige, som forføreren., den som representerer den biologiske død – men også liv – som appellerer til mannens primitive instinkter og dermed også fortapelse. Sett mot disse verkene av Munch ser vi hvordan en nåtidskunstner har latt seg direkte inspirere og ført disse motivene videre med nåtidens teknologi.
Joseph Beuys har latt seg mest direkte påvirke av Munchs opprørske kraft, hans klare uttrykk mot borgerskapets redsel for det nye og ukjente. På denne utstillingen vises en stor bildeserie fra årene 1948-58 som alle viser forholdet mellom kjærligheten og døden. Munchs tvetydige forhold til kvinner sees direkte i hans bilder.
Antonio Saura har i sitt bilde Karl Johan II latt seg inspirere av Munchs forhold til menneskemassen slik det framgår i hans bilder fra Karl Johan fra 1890-tallet. Her går Sauralenger, menneskene flyter sammen i angstfylte uttrykk med stivt stirrende ansikt. Men vi ser ikke bare Munch hos ham, også Picasso og hans fortvilelse i Guernica kan anes.
Asger Jorn og Per Kirkeby representerer på denne utstillingen en nordisk tradisjon der Munch har inspirert blant annet Jorns abstrakteekspresjonisme.
Amerikanske Jasper Johns viser Duft fra 1973, et bilde som i sammensetning og motiv er forbløffende likt det blomstrete sengeteppet i Munchs selvportrett fra Ekely fra 40-tallet.
Denne utstillingen gjør et sterkt inntrykk. Først og fremst ved de mest sentrale arbeidene av Munch, særlig de som er hentet fra Livsfrisen. De er fortsatt levende i den betydning at de bokstavelig talt river oss opp i det indre. Dernest ser vi hvordan Munch lever videre etter sin død. Hans kunstverk, temaer og symboler gjenskapes den dag i dag. Det han skapte går igjen i temaer og symboler i kunsten og inspirerer kunstnere til å skape sine verk med samme tema. Hans påvirkning er så stor at de mest sentrale samtidskunstnere stadig tar opp hans motiver og temaer. Slik vil Munch stadig leve videre.
