Oslo Kammermusikkfestival 2004 – Slottskapellet 18.8. Händel: Soprankantater, Robert de Vizèe , Ragnhild Heiland Sørensen, Elise Båtnes, Atle Sponberg, Adrian Brendel, , David Owen Norris, Rolf Lislevand
Konserten i Slottskapellet onsdag ettermiddag må nok være et av festivalens beste arrangementer, der totalopplevelsen av såvel selve konserten som lokalet, akustikken og publikums komfort var svært positiv.
At akustikken i et rektangulært, lite kirkerom i tre er bra, er kanskje ikke så overraskende. Det å komme inn i det lyse, nyrestaurerte Slottskapellet en solfyllt sommerettermiddag gjør i seg selv et stort inntrykk på publikum, og ikke minst sitter man atskillig bedre på kirkebenkene enn på improviserte rader av plaststoler. Temperaturen er sval, selv på en varm dag etter en konsert uten pause. Dessverre får ikke Kulturspeilet formidlet stemningen i bilder da det var fotoforbud både for pressen og publikum.
Selve konserten åpnet med en velopplagt Ragnhild Heiland Sørensensom hadde valgt ut tre kantater av Händel – så langt fra noe standard-repertoir. Hun ble akkompagnert av Elise Båtnes og Atle Sponberg, samt britiske Adrian Brendel og David Owen Norris på cembalo. Ganske riktig inneholdt de tre soprankantatene plenty av hjerte og smerte, det hadde ikke vært Ragnhild Heiland Sørensen ellers, og både skjelmsk og med drama formidlet hennes herlige sopran disse vakre stemningene fra en mindre kjent Händel.
Rolf Lislevand hadde valgt å tilpasse sitt program etter Händel og lokalitetene, slik at Bach gikk ut. Som han selv uttrykte det i et skriv som ble utdelt publikum: “Etter at hovedprogrammet gikk i trykken, ble det klart at både ånden som puster i Slottskapellet og sammenhengen med Händels kantater inspirerte til et annet innslag enn det som var planlagt; musikk fra et av barokkens mest mytebelagte kongehus, Ludvig XIV hoff i Versailles. ……..Instrumentalverkene til Robert de Vizèe setter Händels kantater i en historisk sammenheng. Vi håper den enhetlige ideen i programmet og opplevelsen av Robert de Vizèes vakre musikk for theorbe, eller basslutt, vil gi en stor musikalsk opplevelse. ….. Musikk er som kjent en kunst i tiden, og som sådan flyktig, og gjenstand for lett å bli blåst vekk selv av en sommerfugls vingeslag…“
Og som han skrev, så spilte han. Publikum satt som fjetret, nesten hypnotisert av de sarte, spinkle tonene fra Rolf Lislevands theorbe, her skulle hverken kremting eller sommerfuglers vingeslag blåse vekk fortryllelsen. Dette var musikk som ifølge Lislevand selv var skrevet for 10 – 15 tilhørere, men en slik eksklusiv liten gruppe i Ludvig XIV’s hoff kunne neppe vist verket mer oppmerksomhet enn dette publikum gjorde.
Utøverne hadde valgt å gjøre en vri til i programmet, da den tredje soprankantaten ble fremført til slutt, der også Lislevand akkompagnerte på barokkgitar.
“Terningkast 6” fra Kulturspeilet til dette arrangementet.
