Oslo Konserthus 8.11.2005 Purcell, Crumb, Händel, Alban Berg, Schumann, Renée Fleming, sopran, Hartmut Höll, klaver
En av våre fremste sopraner gjestet tirsdag kveld Oslo Konserthus og konsertpublikummet fikk oppleve Renée Fleming i storform. Med en spektakulær kjole i lys brunt og gammelrosa, designet Vivienne Westwood, entret Fleming scenen som en ekte diva skal gjøre, og man blir umiddelbart betatt av hennes lekne vesen og misunnelsesverdige utstråling. Og Renée Fleming skuffer ikke sitt publikum, selv om hun i de første par minutter slet med å finne stilen, jobbet hun seg kraftig nok opp til at Henry Purcells 1600-talls musikk fikk den mest urolige i salen til å sitte stille. Særlig herlig var det å høre temposkiftningene fra det lavmelte skjøre, til det bombastisk majestetiske.
Kveldens høydepunkt ble utvilsomt George Crumbs “Apparition” til dikt av Walt Whitman. Hele kvelden har Renée Fleming en solid støttespiller i Hartmut Höll ved klaveret, og i Crumbs variasjoner slår samspillet mellom de to gnister. Kommunikasjonen sitter spikret og får publikums konsentrasjonsnivå til å være på sitt absolutt ypperste. Det må bare ende i et stort Bravo!
Flemings kraftfulle stemmeprakt kom virkelig til sin rett i Händelavdelingen rett etter hvilen. Teatralsk herlig fremfører hun oppmerksomt de musikalske utfordringene Händel byr på, og særlig fascinerende er det å se Renée Flemings sceniske uttrykk. Det er bare Sissel Kyrkjebø som får det til å se like uanstrengt ut å ta de vanskeligste partier. Etter både Alban Bergs “Altenberg-Lieder” og Schumannavdelingen som hun avsluttet med den nydelige “Stille Tränen” var ikke stående applaus til å unngå. Sjelden, og særlig i influensatider, kan man høre knappenåler falle i stillhet i Konserthuset. Det skjedde på tirsdag rett før applausen brøt ut. Magisk.
Og etter briljerende ekstranumre kan man trygt fastslå at Renée Fleming tilførte høstmørket både lys og masse hjertevarme.
