Oslo Konserthus 22.10.2015 Nordheim: Wirklicher Wald, Mozart: Requiem, Oslo-filharmonien, Alexander Shelley – dirigent, Eir Inderhaug – sopran, Ingeborg Gillebo – mezzosopran, Thorbjørn Gulbrandsøy – tenor, Richard Burkhard – bass, Bjørn Solum – cello, Oslo Filharmoniske Kor, Øystein Fevang, kordirigent.
Det var spennende å oppleve Arne Nordheim og Wolfgang Amadeus Mozart sammen på konsert. Deres to monumentalverk – Wirklicher Wald og Requiem – kler hverandre svært godt. Selv med svært forskjellig tonespråk og skrevet i to vidt atskilte tidsepoker er det likevel to verk som taler samme språk og setter i gang viktige følelser i oss. Tematisk er de like, Mozarts verk er skrevet som et ‘dødsrekviem’ mens Nordheims tar utgangspunkt i et beslektet emne, her er det Rilkes dikt Todeserfahrung og utdrag fra Jobs bok som danner tekstgrunnlaget.
Mozarts rekviem er en svært myteomspunnet komposisjon. Det ble skrevet på komponistens dødsleie og han rakk ikke helt å sluttføre verket som har fått sin siste finish av eleven hans, Süßmayr. Det her vært spekulert på om det virkelig er Mozarts verk og hvem den ‘mystiske’ oppdragsgiveren var. Spekulative historier, bl.a. i teaterstykker og film, er laget over dette.
I dag kan vi slå fast at dette i virkeligheten er Mozarts verk og at det var det siste som kom fra hans hånd. Dette gjør at musikken i seg selv hylles i en slags magisk kappe, det er i sannhet et ‘dødsrekviem vi hører.
Nordheims Wirklicher Wald er på langt nær så mye omspunnet av myter og kjent som Mozarts verk. Men det er likefullt et verk som gjør mektig inntrykk med sitt alvorlige budskap om liv – død. Bibeltekstene framføres på hebraisk og Rilkes dikt på tysk.
Nordheim skrev verket på 1980-tallet, dvs. etter musikken til balletten Stormen men før hans sentrale verk Draumkvedet kom til. Vi kjenner igjen litt av de vakre klangene fra Stormen, som kom til å bli vårt mest framførte ballettverk noensinne, ikke minst på grunn av den vakre musikken.
Det var ikke så lenge siden Nordheim ble oppfattet som et begrep på pling-plong og alt det «fæle» i nyere musikk. I dag er han langt på vei anerkjent og inntar en selvfølgelig plass som Norges fremste komponist ved siden av Grieg. Det er særlig hans klangverden som fascinerer, noe som i sin tid førte til at rockegitaristen Frank Zappa ble en svoren Nordheim-tilhenger (!).
I går upplevde vi en framføring med kor og solister som det var befriende å oppleve fordi ikke alle tok seg selv like høytidelig. Sopranen Eir Inderhaug er svært uttrykksfull og vi merket oss også tenoren Thorbjørn Gulbrandsøy. Eir Inderhaug opplevde vi bl.a. på Bjørvika-operaen i den fantastiske forestillingen Le Grand Macabre hvor hun sang i en svært spenstig koloraturrolle som hun gjorde mye ut av.
