Herlig musikk! Spenstige klanger! Prokofievs Romeo og Julie er desidert det mest populære av komponistens sceneverk – av til sammen 7 operaer og 8 helaftens balletter. Mens studiekameraten Stravinskijs Vårofferet er blitt det mest betydningsfulle ballett- (og musikk-)verk som er skapt på 1900-taller er Prokofievs ballett utvilsomt det mest framførte. Mye av forklaringen finner vi i musikken. Prokofiev greier å forene kunstmusikkens klassiske klanger med rå, djerv og spennende næmest filmatisk musikk.
Prokofiev: Romeo og Julie op. 64 (samlet ballettmusikk), Oslo-filharmonien, dir.: Vasily Petrenko, LAWO LWC 1105 2016
Hele balletten er et under. Skrevet i 1935-36 i en periode vi i Vesten gjerne omtaler som ‘den store utrenskningen’ er det egentlig selvmotsigende at en ren klassisk ballett oppsto, og gjorde store lykke (!) i en tid da hodene falt og folk ble fengslet uten en eneste grunn. Nå skulle all kunst – musikken inkludert – bli underlagt den sosiale realismens strenge krav, kunsten skulle tjene kommmunismen! At det da oppstår en ballett med tyllskjørt, tåspissdans og klassiske former fra føydalismens tid i datidens Sovjet er jo egentlig selvmotsigende.
Men slik ble det. Da selve balletten ble framført første gang på Mariinskij-teatret i St.Petersburg i 1940 smilte nok selveste Stalin i barten. I hvert fall roste han verket og så på det som en seier for sosialismen!
Likefullt er det å bemerke at musikken til balletten er tidvis Prokofiev på det mest modernistiske. Riktignok er musikken sjarmerende og varm og en god del av dansescenene har klassiske titler – som det sømmer seg en klassisk ballett – men musikken er likefullt holdt mye i ‘stål og betong’, Prokofiev der han lekte seg med krasse akkorder og bitonalitet. Maskinalderen med Prokofievs musikk hadde nådd inn i kunstmusikken og tilfredsstilte sånn sett makthavernes strenge krav til sosial realisme (hvis man snur begrepet på hodet).
Prokofiev hadde etter revolusjonen i 1917 oppholdt seg i Vesten. Her levde han det gode liv som feiret konsertpianist og enfant terrible, hans komposisjoner fra denne tiden var langt fra verk i kosete G-dur. Når han så vender tilbake til fedrelandet er det med musikalsk sett sitt et av de kanskje krasseste verk fra han side til dags dato, men også et verk som tilfredsstilte kravene til realisme, hvor merkelig det enn høres. Prokofiev fulgte opp med å likeså godt komponere et verk til Stalins bursdag med revolusjonens seier og skuddsalver fra maskingevær!
Prokofievs musikk har et eget drag. Den er filmatisk, spennende, enkel – uansett om den er modernistisk eller klassisk – og setter fort den rette stemningen.
Russland er det landet med kanskje den rikeste klassiske ballett-tradisjonen av alle. Det skyldes ikke minst de fremragende danseensemblene i første rekke ved Mariinskij(Kirov)-teatret og Bolsjoi men også komponistene. Her står Tsjaikovskij i aller fremste rekke. I dette hevder Prokofiev seg med glans.
Her hjemme har denne balletten stått på programmet siden 1992 og har fulgt med over til Bjørvika. Også nye koreografiske versjoner har meldt seg. Stadig like populært. Her skiller ikke Oslo seg særlig fra andre byer med et klassisk ballettkompani. Så og si overalt danses denne balletten til Prokofievs musikk. Utvilsomt har komponisten gjennom musikken fått denne balletten til å bli spesielt populær!
Nå foreligger den samlete ballett-musikken innspilt med Oslo-filharmonien og Vasily Petrenko i november 2015.
For å si det rett fram: denne innspillingen er en gullgruve som kan stå som uttrykk for noe av det aller beste som Petrenko har fått til med sitt Oslo-orkester. Ganske enkelt og usminket sagt. St. Petersburg’eren Petrenko har godt grep on ukraineren Prokofiev som valgte å utdanne seg ved Leningrads (i dag St. Petersburg) konservatorium der han fikk Rimskij-Korsakov som lærer og Stravinskij som studiekamerat.
Det er å tilføye at Petrenko har lang erfaring fra sin tid som sjefsdirigent ved Mikhailov-teatret i St. Petersburg, også de kjent for sitt ballettensemble. Også han har sin musikk-skolering fra St. Petersburg-konservatoriet.
Dette er stor musikk og den er framført på en stor måte. Blomster til Oslo-filharmonien og Petrenko!
