Premiere Det Norske Teatret 8.11.2008
Kafka: Slottet
Tobias Santelmann, Øyvin Berven, Jorunn Kjellsby, Grethe Ryen, Wenche Elena Medbøe, Mattis Herman Nyquist, Marte Mørland, Ragnar Dyresen
Ane Dahl Torp, Ulrikke Greve, Paul Åge Johannessen, Torgeir Fonnlid, Marianne Krogh, Jan Grønli, Regi: Tyra Tønnessen, Koreografi: Katrine Bølstad
Kafka’ er et eget ord i norsk dagligtale Det bruker vi om det som er uforståelig, fremmed og absurd, gjerne i en sammenheng hvor byråkrati og forvaltning er involvert. Få om ingen forfattere har oppnådd å opptre som egennavn i språket vårt. Franz Kafkas litterære produksjon er heller ikke ubetydelig. Prosessen er et av 1900-tallets fremste verk der han gi uttrykk for en uforståelig og kaotisk verden, for den lille manns situasjon.
Franz Kafka (1883-1924) skrev Slottet som et ufullført manus. Det er senere klippet og redigert sammen og gjort til en sceneversjon. Men det vi fikk oppleve i går var noe lang annet enn ‘kafka’ i vanlig forstand.
Det begynte etter et ytre mønster slik vi hadde forventet oss. Bare det å komme seg på teater i klam høsttåke mens regnet høljer ned i mørket, skaper den rette stemningen. Trodde vi. Men hva opplever vi? Jo, en forestilling så full av bevegelse og humør at det er nesten utrolig. Her var ingen dveling ved menneskets fremmedgjorte og miserable situasjon, snarere tvert imot. Her lekes det teater med alle virkemidler.
Først og fremst er det dansen. Du leser riktig, dette er en Kafka-forestilling med innstudert koreografi. Katrine Bølstad er den som står ansvarlig for de sceniske bevegelsene. Sammen med Tyra Tønnessens regi er dette smeltet sammen til en kompakt lekende forestilling hvor du forbløffes hele tiden over hva du får oppleve.
Ikke bare dans og bevegelse, skuespillerne agerer også som en slags insekter og med hviskende lyder opptrer de underveis som en slags lydkulisse. Ta da også med den enkle og geniale scenografien. En liten dreiescene skaper topper og daler og utgjør et dynamisk element i forestillingen. Små plakater deiser i ett sett ned fra snorloftet, telefon-gagset er billig men herlig!
Landmåleren K kommer sliten og trøtt til en landsby. Han er tilkalt av det nærliggende slottet – eller er han det? Rundt denne absurde problemstillingen dreier det hele seg om.
Kafkas konsept er likt mye av det vi kjenner ham fra andre verk. Det er uforståeligheten, det meningsløse i tilværelsen han vil belyse. Men i denne forestillingen får vi i tillegg oppleve en frodighet som forbløffer og forfrisker.
Det er mye bra å si om skuespillerne. Men dette er i første rekke en ensembleforestilling. Det vil derfor være urettferdig å framheve noen på bekostning av andre. Men riktig lealause er de! Dette var gøy!
