Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 8.11.2014. Prokofiev: Romeo og Julie.
Nasjonalballetten, Eugenie Skilnand, Osiel Gouneo, koreografi: Michael Corder
Prokofievs ballett Romeo og Julie framstår slik vi opplevde denne versjonen i Bjørvika først og fremst som et sterkt drama. Forestillingen makter gjennom tre timer å holde på den dramatiske nerven, utviklingen av Shakespeare’s opprinnelige drama holdes oppe intenst og nærværende. Dette er i seg selv et godt bevis for at dans som uttrykksform har mange sterke sider, du behøver ikke engang ord for å få fram en nerve i dramatisk stoff og handling.
Men skal dette lykkes er man avhengig av topp dansere og et fremragende ensemble. Begge deler var på plass i går. Nasjonalballetten her blitt sterkt rost i det siste, særlig for den anerkjennelse som ligger i gjestespill i St. Petersburg og Paris. Her imponerte de igjen først og fremst med sin store bredde av sterke dansere men også med presisjonen i de store massescenene.
De to hovedrolleinnehaverne er et kapitel for seg. Eugenie Skilnand og Osiel Gouneo gjør dette til en brakforestilling. Eugenie Skilnand vár, øm og poetisk, akkurat slik som en ung naiv jente skal være. Osiel Gouneo er overbevisende sterk i rollen som Romeo, spenstig går han inn i rollen som den unge framfusende og forelskete Romeo. Denne cubaneren er avgjort en betydelig gevinst for vår hjemlige ballett, må vi ha gleden av å holde på ham i lang tid framover!
Prokofievs ballett ble til på slutten av 1930-tallet. Den seriøse musikkens ‘enfant terrible’, Prokofiev, var før dette mest kjent for sine dissonerende akkorder og bitonale akkordløp, hans maskinmusikk var på langt nær noe Tsjaikovskij for å si det slik. Forholdene rundt premieren var heller ikke langt fra de beste, dette var i tiden med Moskva-prosessene hvor paranoia og tilfeldigheter rådde grunnen med hyppige avrettinger som følge.
Det sies at Stalin selv var til stede på premieren og var overstadig begeistret for det han så og hørte. Prokofievs musikk til tross, dette er en klassisk ballet med de klassiske formene i godt behold, med store massescener og fenomenale danseopptrinn. Kanskje det var dette som skulle til for å tilfredsstille kravene til ‘sosialistisk realisme’? I hvert fall var det det som lå under intenasjonene bak å skape en klassisk helaftens forestilling ut av et av Shakespeare’ dramaer men under den nye tids forhold.
Grunnen til suksessen er utvilsomt Prokofievs musikk. Det er av denne grunn denne balletten navnfestes til komponisten i stedet for dramatikeren eller koreografen. Dette er kanskje Prokofievs aller fremste verk, orkestersuitene fra balletten har siden blitt framført hyppig i alle konsertsaler verden rundt og musikken er elsket av alle. Komponisten går på ingen måte på akkord med sin hang til skjærende dissonanser. Her går det inn i et drama på nesten perfekt vis. Det blir filmatisk – og realistisk.
Romeo og Julie er 1900-tallets store klassiske ballett, med musikk som er ‘moderne’ i enhver forstand. Det er også det eneste verket fra nyere tid som kommer opp mot de store klassiske ballettene, i første rekke Tsjaikovskijs suksesser.
Og med et så fremragende ensemble som Nasjonalballetten og blant annet Eugenie Skilnand og Osiel Gouneo i tittelrollene – det danses to par til – er det duket for en suksess som vil varme oss i disse mørke høstmånedene!
