Gazas tårer
norsk film fra 2010
Regi: Vibeke Løkkeberg, manus: Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen
Hvis noen har kommet på tanken om å se en objektiv dokumentarfilm med begivenhetene i Gaza vinteren 08-09 som det sentrale, bør de styre unna denne filmen. For den kommer på ingen måte inn under det relativt strenge begrepet ‘dokumentar’. Og den er slettes ikke objektiv!
Hadde denne filmen vært saklig og objektiv, ville i hvert fall undertegnete bli sterkt skuffet. For det går ikke an å framstille begivenhetene i Gaza denne krigsvinteren på en saklig og grei måte. Da måtte man i tilfelle være helt sprø og gal, en skapning uten hjerte og følelser! Altså ikke menneskelig.
Så sterkt taler denne filmen til oss at vi for all del ønsker at den er sterkt subjektiv og et vitnesbyrd. Ikke bare mot den umenneskelige bombingen, utført av noen som kaller seg del av ‘Guds utvalgte folk‘, men mot all krig og voldsutgytelse. Det er rett og slett en meget sterk anti-krigs film.
Filmen bestå av opptak foretatt av ofrene selv, Gaza-beboerne. Disse er så klippet sammen til en halvannen times film. Filmbitene er gjort med enkelt utstyr, små dagligdags kameraer som de fleste av oss har i dag, og så smuglet ut i små kassetter til filmskaperne rett utenfor. Mobilgenerasjonen og internett har rykket inn på filmens område med alle muligheter det gir.
Filmparet Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen har sittet rett utenfor Gaza. Adgang fikk de ikke, men de har hele tiden hatt kontakt innenfor grensene gjennom internett og mobiltelefon. Møysommelig har de bedt om opptak, dokumentasjon og intervjuer med bestemte personer eller hendelser. Noen få minutter av filmen består også av materiale de har kjøpt fra byråene. Etterhvert fikk de uvurderlig hjelp av Erik Fosse, en av de to norske legene som opplevde krigen fra innsiden og som derved ble et uvurderlig vitne til det som skjedde.
Dette gjør filmen helt unik. Det blir et slags dokumentardrama sett fra ofrenes side og utsatt for dyktig regi og tilrettelegging av Vibeke Løkkeberg. Eksempelvis ser vi store panorama-bilder over Gazas flotte badestrand, sikkert en av de flotteste i hele Middelhavet, før kameraet flytter ørlite fokus utover sjøen. Der patruljerer israelske kanonbåter som skyter varselsskudd mot fiskerne og bråsnur i høy fart så bølger og sjøsprøyt fosser over de små lettbåtene.
Israels terror gjør et uutslettelig inntrykk. Bare den ting at dronene, de ubemannede flyene, kretser rundt oppe i luftrommet og at helikoptrene stadig er nærværende for å blinke ut bombemål, gjør at du føler at hatet og frustrasjonen vokser seg sterkere rotfast hos en hel befolkning og kommende generasjoner – og dermed sementerer de fundamentalistiske fanatikernes grep om Gaza-stripen. Det får deg faktisk til å lure på om dette er Israels bevisste utspekulerte politikk!
Men du får ikke så mye tid til å reflektere. For mye av filmen består av korte øyeblikksbilder fra flyangrepene, jetjagere som skjærer inn i kort høyde, bombene som faller, fosforen som spruter ut og ildlegger store arealer, forrevne betongblokker og murrester, leting etter klær og kjøkkenutstyr blandt murrestene – og ikke minst: likene og alle de ødelagte menneskene. Vi skånes ikke for nærbilder av barn påstått å ha blitt skutt på kort hold og vi draes inn på operasjonsstuene i et hospital. Det som sterkest blir sittende igjen er de døde øynene til en liten pjokk som stirrer forgjeves ut i det store intet.
Terje Kristiansen forteller at filmen gjerne må oppfattes som ytterst kritisk til den israelske statens politikk, som et brennende innlegg mot. Men anti-jødisk og anti-semittisk er den ikke. Blant de som var med å lage den var også flere jøder. Filmen er rett og slett et sterkt innlegg mot all krig. Så sterk at noe neppe kan lages sterkere!
Filmen ble første gang vist i Norge under Kapittelfestivalen i Stavanger i september. Den ble vist under Film fra sør-festivalen i Oslo midt i oktober og vil få ordinær kinopremiere denne uken.
