Forestillingen av Cosi fan tutte ble i perioder vel mye stillestående. Det tok likesom ikke helt fyr i personene på scenen, underveis i forestillingen savnet vi sprut, glød og engasjement i lange partier. Men så løfter det seg, og det grandiost. Det er Mozarts musikk i lange og vidunderlige arier som redder forestillingen.
Per Boye-Hansens suksessrekke av operaoppsetninger bare fortsetter. Midt inne i sin siste periode som operasjef bringer han denne nye bare delvis vellykkete innstuderingen av Mozarts Cosi fan tutte fram til premiere i Bjørvika.
Premiere Den Norske Opera & Ballett 17.11.2016 Mozart: Cosi fan tutte med: Davide Luciano, Ingeborg Gilllebo, Eir Inderhaug, Magnus Staveland, Luca Tittoto, Natalia Tanasii, regi: Jonas Corell Petersen, dir.: Karl-Heinz Steffens
Denne premieren kommer midt inne i en hissig debatt om Bjørvika-institusjonens lederstruktur, hvor Boye Hansen slettes ikke er av de tause. Vi vil nøye oss med å si at som operasjef – kunstnerisk leder – står han utvilsomt på seierrik grunn. Men som leder med kanskje litt for mye prøyssisk lederstil i bagasjen, er det kanskje noe annet. Han har utvilsomt et viktig poeng når han påpeker at en operainstitusjon må bedømmes ut fra opera-oppsetningenes kunstneriske kvalitet og ikke økonomi og årsresultat.
Mozarts opera er i utgangspunktet et fornøyelig scenestykke. Ikke minst fordi den ble skrevet i komponistens rikeste år som musikk-skaper. Bare ouverturen setter deg i god stemning. Siden fortsetter det i den ene fornøyelige arien etter den andre. Operaen er fra 1790 og er ved siden av Trylllefløyten, Don Giovanni og Figaros Bryllup av hans mest spilte.
På denne måten føyer den seg pent til i hva Boye Hansen har fått til på det kunstneriske området i Bjørvika. Nå er alle de fremste operaene til Mozart blitt nærmest en del av standardrepertoaret, Figaros Bryllup og Don Giovanni er endog blitt framført i flere vendinger. Og Tryllefløyten har opplevet å få to nye sceneversjoner til premiere.
Cosi fan tutte (slik gjør alle kvinner) bærer en undertittel: ossia la suola degli amanti, (eller skole for elskende). Det sier mye om hva det handler om: det er et spill med forkledninger, bedrag, rollebytte, erotikk, sjalusi og løyer.
Med andre ord: løyer og underholdning. Her spares det ikke!
Som tidligere i høst – i War Requiem – ble vi fascinert av Natalia Tanasiis vakre stemme. Hun framsto i særdeles grad som et lyspunkt på scenen. Også de andre solistene bar sine roller godt. Et ekstra pluss må vi sette ved Eir Inderhaug. Hun har en utrolig evne til å skape liv rundt seg. I denne oppsetningen møter vi en helt annen rollefigur enn Stasi-figursen Gegopo i Le grand Macabre, Men hun finner på improviserte gags også her.
Unge og lovende Jonas Corell Petersen gjør med dette sin debut som operainstrukør. Han står allerede bak en rekke vellykkete teateroppsetninger. Vi syntes det trakk ned at han ikke hadde fått sprøytet inn mere liv i sceneskikkelsene.
Det var lagt en rampe rundt orkestergraven. På den måten ble det mere luft i oppsetningen, spillet fikk videt seg ut og skapte flere velkomne dimensjoner.
Hva vi derimot ikke helt fikk med oss var de stadige klippene fra gamle Humphrey Bogart-filmer i en stripe over sceneåpningen. Visst tåler disse gamle svart-hvitt filmene godt tidens tann men vi skjønte ikke helt sammenhengen med Mozarts løyer og forviklinger.
Musikkgrava var hevet opp til Mozart-størrelse. Musikken var lagt i de beste hender. Den nye musikksjefen Karl-Heinz Steffens ledet orkesteret med saft og humør.
Sånn sett en forestilling midt på treet. Men den vil opplagt sitte bedre etter noen kvelder og den vil absolutt varme nå i høstmørket.
