Det ble ikke så enkelt. Man tager (kjøper) en ti år gammel produksjon fra ærverdige og forslitte English National Opera og lar det stå til. Det som skulle markere den nye operasjefen Annilese Miskimmons første satsing som selvstendig valgt ut opera på listen over de som vil komme de årene hun er ansatt som sjef i Norge, falt ikke heldig ut. Det ble for stivbeint, akkurat slik vi kunne forestille oss tilårsgamle produksjoner fra gamle Colliseum, English National Opera.
For dette falt ikke heldig ut, heller ikke hennes lange og ordrike innledning fra scenen før premieren. Det ble for langtekkelig. Stivbeint. Utover i annenakten begynte vi å lure på hva dette var. Skjedde det ikke noe på scenen?
Joda, Lammermoor er full av dramatikk både i tekst og handling. Men det behøver ikke være like frossent som været utenfor. Vi hadde forhåpninger til tredjeakten. Den inneholder i hvert fall, skulle det sies, en scene av en viss klassisk verdi innen operafaget. Men før vi kom så langt måtte vi kjede oss gjennom noen skikkelser som visstnok ikke ønsket å bli blåst av gårde i vinden på høylandet i Skotland, eller et innslag av vold som rett og slett er det det er: vold.
Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 1.3.2018 Donizetti: Lucia di Lammermoor med: Henriette Bonde-Hansen, Ivan Magri, Yngve Søberg, Jens-Erik Aasbø, Johanne Højlund, Marius Roth Christensen, Thor Inge Falch, dir.: Dalia Stasevska, regi: David Alden
Det er dystre slottsmurer. Forfallent. Gamle familieportrett på veggene. Rustent. Grått. Ulykkelig kjærlighet. Hat slekter i mellom. Vi befinner oss i Skotland på 1800-tallet. Denne operaen bygger på en opprinnelig tekst av sir Walter Scott og sies å ha basis i en virkelig hendelse. Her får vi med andre ord en italiensk bel canto-opera skrevet til engelsk opprinnelig tekst. Spriket mellom skjønnsang og dystre murer kan synes stort, men historien er egentlig velkjent: makt, forbudt kjærlighet og hat.
Operaen er skrevet i 1835 og er mest kjent for sin ‘galskapsscene’ helt mot slutten. Den er Donizettis mest spilte. Høydepunktet i operaen er denne scenen. Her krysses demoner mot galskap og psykologi. Arien er gått inn som en av de helt store i operalitteraturen.
Visst er det lyspunkter, som eksempelvis danske Henriette Bonde-Hansens vakre og nydelige stemme. Men liv over scenen ble det ikke før den varmblodige sicilianer Ivan Magri gjorde sin entre i skotsk rutete skjørt. Han har ikke bare flott stemme men evner også å bevege seg og tilføre oppsetningen liv og energi.
Det er praktfull musikk som ble godt anrettet av opera og kor ledet av finske Dalia Stasevska.
Oppsetningen bygger på en innstudering fra 2008 ved English National Opera. Det er det som kan sies, dessverre.
