Denne boka er rett og slett et eventyr i vår bokverden. Den handler om en japansk portrettmaler som har bosatt seg på en ås, tilsynelatende langt unna folk. Men minnene i det huset han bor i og bisarre hendelser oppsøker ham og han tvinges til refleksjoner. Over livet. Over seg selv. Ikke minst over kunsten, det å lage et levende portrett-maleri. En kan si at ikke få romaner handler om tilsvarende fundamentale ting i livet. Men Murakami gir det en egen vri, en særegen stemme. I tillegg får vi vite mye om tradisjonell japansk kunst.
Haraki Murakami: Drapet på kommandanten Pax forlag 2019, 408 s.
Kort sagt: En nabo oppsøker ham og gradvis trenger han inn i fortellingen med sine sidespor.
Det er bok med mange utrolige fasetter, noen over grensen til det virkelige uten at det blir absurd eller surrealistisk tull-ball ut av det. Det er dette grepet forfatteren mesterlig makter, å lage en tankevekkende fortelling med dels bisarre ingredienser. Derrfor skal det ikke overraske at nazistenes Anschluss (anekteringen av Østerrike i 1938) har en viktig plass i handlingen.
Boka har nok en dimensjon: den åpner opp for å granske nærmere hva som foregår i en kunstners hode under kreative prosesser, av mørkesyn, bisarre forestillinger og det som grenser inn på rett og slett galskap.
Tittelen antyder en referanse til Mozarts opera Don Giovanni hvor Kommandanten blir drept i første akt.
Stor diktning.
