Kon-Tiki
norsk film fra 2012
Med: Pål Sverre Hagen, Anders Baasmo Christiansen, Gustaf Skarsgård, Odd Magnus Williamson, Tobias Santelmann, Jakob Oftebro, Agnes Kittelsen, regi: Espen Sandberg og Joachim Rønning
Historien om Kon-Tiki ekspedisjonen i 1947 er et moderne eventyr og en historie om et usannsynlig vågestykke. Det helt utrolige – at en enkelt mann trosset all vitenskapelig ekspertise og sunn fornuft for å bevise at Polynesia var befolket over havet fra øst ved et personlig vågestykke uten sidestykke i historien skaper ikke bare historie. Det skaper også nasjonalhelter for ikke å si Hollywood-priser.
Thor Heyerdahl var fram til sin død for bare få år siden den mest kjente av dalevende nordmenn ute i den store verden. Dokumentarfilmen om Kon-Tiki innbrakte ham en Oscar i sin tid, ikke for sitt kunstneriske innhold, sin filmatiske teknikk eller eleganse, men rett og slett for dokumentasjonen av selve den utrolige historien med seks mann drivende for vær og vind på en balsaflåte ute på Stillehavet.
Så er tiden kommet for å snu bladet pånytt. Nå er det satset på farger, moderne opptaksteknikk og hva vår tid gir av filmeffekter. Bak denne filmen ligger den største økonomiske satsingen i norsk films historie.
Resultatet er blitt mer enn brukbart. Best av alt: det er ikke blitt en Hollywood-film med blaute klisjeer og heroiske menn. Filmen forteller behersket og rolig om den unge Thor Heyerdahls kamp for å få prosjektet i gang og få flåten på vannet samt om den 100 dags lange strabasiøse turen over Stillehavet. Den forteller også ganske utilslørt hva det kostet: at familien gikk i oppløsing.
Noen storslagne effekter har filmmakerne likevel tillatt seg: flåten i solnedgang duvende på det enorme havet er ikke til å unngå. Episoden med hvalhaien er gedigen. Men det mest spektakulært er likevel de historiske fakta: at her befinner seks menn seg på en tynn balsa-flåte flytende for vind og strøm ute på verdens mektigste hav. Mest av alt er dette blitt en svært spennende fortelling om livet de hundre dagene overfarten varte. Vi vet hvordan det endte, men likefullt er det et sterkt driv av spenning over filmen. Den tar oss.
Det er rett og slett blitt en imponerende god film om et storslagent moderne eventyr. Du kan fryde deg over at dette har bakgrunn i virkeligheten og er nøkternt og edruelig skildret, her er ikke lagt til noen vesentlige ekstraeffekter utover det som allerede finnes i boka. Likefullt er det nok av hårreisende spenningseffekter: den første stormen, haiene under flåten og ikke minst som nevnt møtet med den enorme tyve meter lange hvalhaien.
Den nøkterne holdningen til regissørene har også ført til at hovedrolleinnehaver Pål Sverre Hagen snakker sitt heyerdalsk’engelsk slik vi husker det fra OL-åpningen på Lillehammer i 1994. Det kan også sies en masse bra om de øvrige medvirkende. De glir inn i et ensemblespill som gjør at historien blir desto mer troverdig. Agnes Kittelsen er tillagt Solveig-rollen, om hun som venter forgjeves med barna der hjemme. Filmen viser også noen korte glimt fra ekteparets sydhavsøy-opphold på 1930-tallet der ideen i sin tid oppsto.
Jeg likte denne filmen. Først og fremst fordi den skildrer en virkelig helt på en rolig og avbalansert måte. Vi slipper de glorete Hollywood-scenene for full musikk med hevet kjakeparti i profil.
Filmen er et kjempeløft for det lille filmlandet Norge og den er langt mer enn Max Manus for et par år siden. Gå og se!
