Nasjonalgalleriet 17.03.2007—31.12.2008
Kunst 3. Verk fra samlingen 1814-1950
J.C. Dahl, Thomas Fearnley, Hans Gude, Johan Fredrik Eckersberg, Lars Hertervig, Christian Krohg, Frits Thaulow, Erik Werenskiold, Eilif Peterssen, Harriet Backer, Kitty Kielland, Nikolai Astrup, Ludvig Karsten, Henrik Sørensen og Arne Ekeland.
Han fikk haugevis av kjeft, den forrige lederen av Nasjonalmuseet svenske Sune Nordgren. Motgangen han møtte her hjemme førte også til at han sa opp stillingen sin. Blant den kritikken han fikk var at han desavouerte den nasjonale kunsten og ga oss et Nasjonalgalleri som ikke viste det fremste av denne kunsten. Noen, blant dem en tidligere kulturminister, gikk i harnisk over det de oppfattet som nedvurderingen av det beste i den nasjonale kunsten. Sentralt i denne kritikken sto stadig vekk utsagnet om at slik den svenske museumsdirektøren presenterte den var ikke dette den beste og mest representative måten å vise fram den sentrale norske kunsten på.
Nå kan vi se hva han arbeidet med og hvilke utstillinger han hadde planlagt og forberedt. Utstillingen Nordisk landskapsmaleri (se vår omtale) er en praktutstilling i første etasje og en trapp opp er nå innviet Kunst 3. Verk fra samlingen 1814-1950. I all hovedsak norske verk – men i en av salene får vi noen av de fremste verkene som museet har i sin samling, Monet, Van Gogh, Picasso og Rodin. Men det mest spektakulære i norsk kunst i ethundreogfemti år vises nå på Nasjonalgalleriet. Og med denne utstillingen kommer kritikken av den tidligere lederen i et merkelig lys. Tør kritikerne gjenta dette i dag?
Selve ikonene i norsk bildekunst vises på denne utstillingen. Her finner vi omtrent alt som har hatt betydning i norsk bildekunst helt tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Få unntak finnes, noe savnes og noen av de senrale bildene fra denne epoken finner du på den andre utstillingen en trapp ned. Andre er igjen lånt ut til andre utstillinger. Noe står urørt etter den første omgangen med nyinnredninger, blant dem rommet med Munchs kunst.
Verkene er dels ordnet kronologisk, dels også tematisk. Dette slår en når en kommer inn i den første store salen. Her bare slås man til jorden av det imponerende skuet med spektakulære landskapsmalerier fra første delen av 1800-tallet. Det er som om utstillingen i første etasje fortsetter her oppe. Bildene gjør samme storslåtte inntrykk. Du stemmes til taushet over dette skuet. Det blir flott og blendende. De store spektakulære bildene, noen av dem ikoner som Brudeferden i Hardanger, dominerer. Sentralt finner vi også selve hovedbildet til J.C.Dahl, hans Fra Stalheim fra 1842. Dahl var kanskje Norges mest berømte maler internasjonalt på denne tiden, noe hans professorgjerning i Dresden vitner om.
Går vi videre opplever vi Eilif Peterssens bilde Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe fra 1875-76. Det har en dominerende plass hvor det dominere en hel vegg.
Lars Hertervig er også representert med flere bilder. Kanskje hans mest kjente, det tåkefylte og mystiske Borgøya finner vi her. Vi beveger oss mot større saler igjen og nå finner vi flere av de store nasjonale ikonene sentral plassert. Den spektakulære romantiske kunsten viker plass for mer realisme og kunst med politiske undertoner. Noen av Christian Krohgs sentrale verk finner vi her, som bildet fra venterommet til politilegen eller hans barn som kjemper for tilværelsen i matkø.
Munch er ikke til å komme forbi når de sentrale verkene fra norsk bildekunst skal vises fram. Det egne rommet med hans kunst er noenlunde uforandret fra forrige utstilling. Her finner vi de uskadete bildene av Skrik og Madonna samt flere av hans sentrale malerier. Om det ikke er gjort med kommende turistsesong for øyet forsvarer dette rommet uansett sin sentrale plass på en utstilling som dette.
Vinternatt i Rondane av Harald Sohlberg er også et maleri som trygt kan sies å tilhøre selve ikonene i norsk bildekunst. Kanskje mer enn noe annet viser det den spektakulære norske fjellverdenen. Det er ikke bare blåtonen i bildet som fascinerer men også de mystiske dragene og alle mytene i fjellverdenen som oppstår slik Harald Sohlberg skildret det.
Åsgårdsreien av Peter Nicolai Arbo fra 1872 bringer oss tilbake til det nasjonalromantiske i sin skildring av den norrøne gudeverdenen som tordner fram på sine hester. Kittelsen er rikt representert på denne utstillingen. Vi kunne bare si, det skulle da mangle! Hans bilder er hengt opp i samme rom som Arbos norrøne gudefigurer.
En liten perle er portrettet som Asta Nørregård gjorde i 1897 av Marthine Cappelen Hjorth f. Kjær. Det står sammen med en rekke bilder av norske kvinnelige kunstnere, blant dem Kitty Kielland og Oda Krohg. Vi finner også flere bilder av Harriet Backer i neste rom.
Påvirkningen av internasjonale strømninger er hele tiden tydelig nærværende i norsk bildekunst. På 1800-tallet var det i særdeles grad Tyskland som dominerte, noe som blir fastslått gjennom den egne Düsseldorf-skolen som har en slik sentral plassering i norsk og nordisk bildekunst på 1800-tallets første del. Men begeistringen for det ‘nordiske’ lar seg også gjenspeile i bilder som nevnte Åsgårdsreien. Dessverre kom det ideologiske både her hjemme og i Europa i tillegg noen tiår senere.
Men det landet som først og fremst inspirerte norske kunstnere var Frankrike. Særlig fra slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet står franske kunstnere sentralt. Det er kanskje en av grunnen til at fransk (og spansk, Picasso!) får et helt rom på denne utstillingen. I sammenhengen med alt det nasjonalromantiske og til tider overføleriet i nasjonal bildekunst, er det berettiget å rette blikket vekk fra vår egen andedam. I denne sammenhengen kan man finne disse bildene mer enn berettiget, i hvert fall fungerte det slik for undertegnete. Selv om vi selvfølgelig savner bildene fra de bildene som ikke er i Nasjonalmuseets eie, Monets vinterlandskap, særlig de fra Sandvika, gir presentasjonen av disse bildene og ikke minst Rodins små skulpturer, den rette balanse i en samling som lett kan tippe over.
Nå skriver vi også nye tider. Nye inntrykk gjør seg gjeldende, impresjonisme og senere kubistiske og surrealistiske uttrykk. Også utenlandske kunstnere velger å bosette seg i Norge. Blant dem er Rolf Nesch. Men også kunst som begynner å vise kraftigere politiske tenner gjør seg gjeldende. Vi møter sentrale bilder av Alf Rolfsen, Reidar Aulie og ikke minst Arne Ekeland. Hans bilder er gitt en dominerende og stor plass på denne utstillingen. De siste skudd er bokstavelig talt et klassekampbilde. Motiv og handing er neppe egnet for den introverte estet og de finere Frogner-sirkler med føleri over ettermiddagsteen og rødvinen.
Alt i alt er dette en utstilling som på mange måter er et svar på den kritikken som kom da Sune Nordgren var så freidig å snu om på våre nasjonale ikoner og ville at vi skulle betrakte dem fra en annen synsvinkel enn den tilvandte. Her får vi det rette perspektiv, og også en bekreftelse på at lille Norge fremdeles er en liten navlebeskuende andedam i mange sammenhenger. Utstilllingen retter på mange måter opp det feilbildet mange har skapt av persentasjonen av den nasjonale kunsten.
