Max Manus, norsk film fra 2008
Med: Axel Hennie, Knut Joner, Christian Rubeck, Agnes Kittelsen, Nicolai Cleve Broch, Mats Eldøen, Viktoria Winge, Ken Duken, Petter Næss, Kyrre Haugen Sydness, Pål Sverre Valheim Hagen Regi: Joachim Rønning og Espen Sandberg
Det er bare et ord vi kan si om denne filmen. Dette er forbanna dyktig gjort!
Med denne filmen kan norsk film notere seg for en virkelig seier. Her har det vært satset stort – og resultatet er blitt mer enn vellykket. Først og fremst vil denne filmen appellere til oss her i landet, men vi tror den også vil ha stor gjennomslagkraft i flere andre land.
Filmen om krigssabotøren Max Manus er en frisk actionfilm uten dødpunkter. Men den er også et stort krigsdrama fordi den oppsummerer fem års okkupasjon i årene 1940-45 på mesterlig vis og legger inne menneskelige dimensjoner på slutten.
Manusforfatterne til denne filmen bør få en ekstra blomst. Historien bygger på de to erindringsbøkene som Max Manus selv ga ut etter krigen. Dette er bøker fylt av den tids svada og gutteaktige bråkjekkhet med sjablong på sjablong i kø. Det står respekt av å beholde hovedlinjen i disse bøkene, som også er historien om Norge under okkupasjon, og samtidig flette inn et helt krigsdrama. Samtidig er det laget en helt ny historie med glimt fra den andre siden, krigen sett fra tyskerne side, eller rettere sagt den fryktede Gestaposjef Fehmer slik han opplevde den.
Max Manus var en eventyrer som aldri fullførte noen skolegang eller utdannelse utenom den nesten to års opplæringen til sabotør han fikk i Storbritannia under krigen. Han deltok som frivillig i vinterkrigen i Finland, og vi kan kanskje si at det var en gudsens lykke for han selv og landet at tilfeldighetene ikke førte til at en så eventyrlysten og spontan kar ikke falt ned på den gale siden akkurat da.
Han kom hjem til Norge bare for å oppleve trampende tyske militærstøvler på Karl Johan. Han rakk såvidt å være med i noen av de siste kampene på Østlandet.
Sammen med noen av sine barndomskamerater bestemmer han seg for å gjøre noe, men hva og hvordan var fortsatt i det uvisse. Et møte med ‘Edvardsen’, Milorg.lederen Jens Chr. Hauge, en barndomskameret av Max Manus fra Ljan, er lagt inn i filmen. Her slår ‘Edvardsen’ ganske ettertrykkelig fast at militær kamp mot en okkupant ikke er noen barnemat, og at enhver aksjon skal ha regjeringens og kongens godkjennelse, dvs. gå gjennom Jens Chr. Hauge. Milorg-sjefen gjorde stor bruk av Oslo-gjengen i alle krigsårene, ledet av vår høyest dekorerte krigshelt, Gunnar Sønsteby, som også jobbet tett i det daglige med Max Manus.
Max Manus var bare virksom i Oslo men kom til å gjennomføre noen av de mest spektakulære sabotasjeaksjonene i Norge under krigen, og var med Gunnar Sønsteby på å blåse opp arkivene til Arbeidstjeneten for å hindre at hele årskull av norsk ungdom ble innkalt og sendt til Østfronten. Men det mest iøynefallende var krigskipssabotasjen og her står troppeskipet Donaus endelikt i en særklasse. Filmen har hoppet over den morsomme episoden da Max Manus sprengte et lite skjul ute på Sjursøya i stedet for et tysk troppeskip med en hjemmelaget torpedo. Utenom skipssabotasjen var han engasjert med den illegale pressen og sto for spredningen av mye av den illegale propagandaen i krigsårenes Oslo.
Filmen har naturlig nok valgt å legge mindre vekt på denne siden. I stedet er det de store sabotasjeaksjonene som preger handlingen. Samtidig vokser filmen til et drama i og med at det lykkes filmskaperne å komme nærmere inn på personen Max Manus etterhvert som krigen nærmer seg sin avslutning og den ene etter den andre av kameratene hans faller eller blir skutt. Filmen fanger en rådvill krigshelt som i fredsdagene tyr til whisky og synes mest synd på seg selv. Hvorfor skulle han overleve og ikke alle hans kamerater?
En scene i en togkupe julaften 1944 er også direkte hentet fra boka til Max Manus. Her deler han en røyk og et glass med en tysk soldat mens han innerst inne snakker med seg selv, “Er du en av dem som jeg sender til havets bunn med Donau?“
Filmen veksler raskt mellom krigsårenes Oslo, Stockholm og treningsleiren i Skotland. Det er imponerende å se hvordan filmmakerne har maktet å omskape Oslo til seksti år tilbake i tiden med den tids klær og gatebilde. Den store spektakulære scenen er helt i åpningen. Her marsjerer tyske soldater på Karl Johan mens hakekorset vaier over Stortinget og et stort banner er festet over Stortinget: Tyskland seirer på alle fronter.
Axel Hennie gjør en fabelaktig innsats som krigshelten, fra den første tidens bråkjekke gutten til de siste krigsårenes ettertenksomhet og sorg. Omtrent det som kan krype og gå av norske skuespillere er med på denne kjempesatsingen. Men også tyske navn, i første rekke Ken Duken som spiller Gestaposjefen Fehmer som endelig møter Max Manus i sin celle på Møllergata 19 i maidagene 1945.
Dette er blitt en film med hovedvekt på spenning og action. Men også et krigsdrama som etterhvert vokser til store dimensjoner. Filmen ender med den jublende tilbakekomsten til kongefamilien. Både her og da kronprins Olav vendte tilbake noen uker tidligere sitter Max Manus i forsetet med sin Stengun som livvakt.
Filmen er imponerende. Dyktig og levende laget. Et avgjort pluss for det store arbeidet med å sette Oslos bybilde seksti år tilbake i tiden. En bitte liten ting hang seg litt opp: på slutten ble det avgjort en spekulativ tåreperse som vi gjerne skulle vært foruten.
Men som helhet: dette er en storartet film. Et krigsdrama av dimensjoner!
