Shine a Light
amerikansk konsertfilm fra 2008
The Rolling Stones på Beacon Theatre, New York, aug. 2006
Regi: Martin Scorsese
Denne filmen ble spilt inn på Beacon Theatre i New York City høsten 2006. Konserten ble spesielt arrangert for opptaket til denne filmen, samt for feiringen av ex-president Bill Clintons bursdag. Det er altså ingen ekte Stones-konsert fra deres USA-turne vi får se, men en tilrettelagt filminnspilling og bursdagsfeiring.
Når det er sagt er denne filmen kollossal. Det er Stones for full guffe, makeløs lyd – og du befinner deg midt inne i konserten. Den er klippet slik at bildet ikke holdes fast stort mer enn to sekunder tilsammen og dette passer den høyfrekventerte og rastløse spillestilen til bandet og i særdeleshet Mick Jagger. Kameraene er stort sett hoppende håndholdte. Den er filmet delvis fra publikumsplass. Du blir på en helt unik måte involvert i konserten og musikken.
Musikkbitene er heller ikke blant de største vi har hørt av de samme låtene fra Stones-konserter. Med enkelte unntak. På denne konserten gjør de Satisfaction på en gnistrende måte (kanskje det kommer av at vi kommer så tett på musikerne?). Det er også stort å få med seg Keith Richards i hans dype og grumsete solo på Just my imagination. Bandets 2006-versjon av As tears go by er uendelig mye bedre enn den opprinnelige versjonen fra 40 år tilbake. Hvorfor skulle de la Andrew Loog Oldham kødde med denne låta den gangen når det viser seg at den er mye bedre i ren rock’n roll tapning?
Det er først og fremst nærværet, at vi kommer tett inn på musikerne og bandet, som gjør denne filmen stor. Reaksjonen fra salen, det er tross alt et middels teater med neppe stort over tusen til stede, tyder på at publikum av og til måtte la seg distrahere av alle kamerafolkene som måtte løpe omkring og i veien.
Mick Jagger virker mer potent og oppegående enn noengang. Men mora mi ville nok ha sagt at han virker sykelig mager. Keith Richards ser på langt nær ut som en 100-åring slik vi faktisk har sett ham brudt ned av diverse stoffer de siste 30 årene. Her spratt han rundt som den reneste 80-åringen! Han hadde også filmens store replikk om hvem av dem i bandet, han eller Ron Woods, som er den beste gitaristen: “Hver for oss er vi elendige gitarister, men sammen er vi uslåelige!”
Rolling Stones har preget rockehistorien kanskje mer enn noen andre. De ga et image av å være opprørske mot samfunnet i starten og framsto som skitne, uflidde og mer langhårete enn noen andre. De sang om sympati for djevelen og revolusjon på gata. Fra 1964 var det Stones og Beatles som rådet grunnen. Etter at Beatles ga opp på begynnelsen av 70-tallet var det bare Stones igjen. Etter det ble det kollossale turneer, den ene større enn den andre, og de slo uomtvistelig fast fra den tid at de var verdens ledende rockeband, en status som fortsatt står der. De reiser rundt med flere scenerigger samtidig, mens de spiller i Stockholm, rigges det på Valle Hovin. Bandet er i dag stor industri men de holder koken i forbausende oppegående grad. Det er neppe noen som engang kommer til ankelhøyde i konsertsammenheng sammenliknet med dem.
Christina Aguilera er en av gjestene som opptrer på denne konserten. Av utseende og framtoning passer hun så lite til en Stones-konsert som overhodet mulig. Vakker, bildeskjønn, platinablond og oversminket med hvit bluse ser hun ut som klippet ut av et sørstatsdrama av Tenessee Williams. Inntil sangen tar henne og det viser seg at hun har guts i massevis. Hun er ikke den eneste gjesten. Buddy Guy opptrer i en Muddy Waters-låt.
På denne konserten var det en lang rekke medvirkende som spilte og sang. Om du fikk mulighet til å telle alle med den høyfrekvente håndholdte kameraføringen, er en annen sak. Men totalt var det 15 mer eller mindre faste inne på scenen, foruten alle gjestene. Blåserseksjonen var gjenkjennelig fra Sticky Fingers-tiden (rundt 1970) med Bobby Keys‘ karakteristiske rå soloer. Det var også stort sett låtene fra denne tiden rundt 1970 som bar denne konserten. Dette var jo også utvilsomt bandets musikalske absolutte høydepunkt. Men vi må også si at når de framfører As tears go by og Connections i nyere og mer rocka versjoner lager de store øyeblikk.
Du opplever en Stones-konsert hvor du i løpet av to timer knapt får mulighet til å trekke pusten!
