|
Den siste revejakta
norsk film fra 2008 basert på Ingvar Ambjørnsens bok
Med: Kristoffer Joner, Nicolai Cleve Broch, Kåre Conradi, Gard Eidsvold, Bjørn Sundquist, Linn Skåber, Cecilie Mosli
Regi: Ulrik Imtiaz Rolfsen
  Filmen om den nære fortid treffer svært godt i sitt tidsbilde. Her er 70-tallet gjenopplevet ut til fingerspissene. Omgivelsene er svært tidsriktige, gatebildet preges av datidens eksosstinkende doninger og leilighetene ser så fattigslige og lite stæsja ut som de gjorde den gangen. Hippietiden og drømmen om fredelig liv på landet gjenskapes. Kanskje er den ene scenen om nirvana-liknende syn noe satt på spissen. Men det tåler vi. Riktignok var Nisseberget som møtested for hasjblåsere en saga blott mange år før denne handlingen angivelig skulle ha funnet sted. Men hva gjør vel det? Her er det så mye som toner tilbake til denne tiden og da gjør det vel ikke så altfor mye at det hoppes litt med årene eller kjøres litt slalåm med faktiske forhold? Parken er uansett et begrep når man er inne i dette miljøet.
Men kulisser er ikke alt. Det er likesom denne filmen ikke treffer helt. Selv med godt spill først og fremst fra de to hovedrolleinnehaverne Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch, synes jeg ikke at regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen og hans medhjelpere uti dramaturgi og manus helt har maktet å gjenskape den lune stemningen i Ingvar Ambjørnsens bok slik vi opplevde den i sin tid. Dessuten lider filmen tidvis av litt mølent lydarbeid. Særlig går det utover replikkene noen ganger. Derimot er musikkinnslagene noe som faktisk gjør seg, det spriter opp, rettere sagt blåser opp den rette tidsånden.
 Det er kanskje galt å bedømme en nylaget film etter samme inntrykk som en bok gjorde på deg for over tyve år siden. Den gangen var Ingvar Ambjørnsens bok delvis en bok som gjenskapte et kuult miljø, delvis et tidsbilde det ikke var vanskelig å kjenne seg igjen i. Kanskje det hadde vært best om vi ikke i sin tid hadde lest boka?
 Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch spiller to unge gutter som lever i sin sløve tilværelse i mer eller mindre tåka av hasjrus. De omsetter en tjall nå og da og mener at de står foran å gjøre det virkelig store kuppet på en tid det er helt blåst for hasj på markedet og tørken er stor. Men farene lurer, vi skriver tross alt på overgangen til 80-tallet og etterhvert blir dem mye tid sjenerende og ubehagelig nære. Den nye tid med jappenes 80-tall og hardere og langt farligere stoffer som heroin blir etterhvert en direkte trussel mot dem. Om dette handler denne filmen. Og filmmakerne har faktisk greidd å gjenslape den lune undertonen i Ambjørnsens fortelling i avslutningsscenen, hvor skurken i handlingen settes på en overdose LSD som gir ham vanvittig latter kombinert med skrekkinnjagende mareritt.
Langt på vei må jeg gi et kompliment til filmmakerne over at de har truffet så godt med tidsbildet. Dette er nesten en grunn god nok til å se filmen. Det skal ikke underslåes at filmen har appell og at den ganske sikkert vil slå an hos mange.
Men det skulle kanskje være et bitte lite hakk strammere i opplegget, kanskje ikke gape over så mye når man har så mye fargerikt materiale som Ambjørnsens fortelling til rådighet?
|
