I denne operaen befinner vi oss to tusen år tilbake i tid, til romerveldet og druidenes tidsalder.
De mystiske og religiøse druidene og forhatte romerske herskere samt forbudt kjærlighet er hva det dreier seg om her. Historien spilles rundt en druidekvinne – yppersteprestinne – som har barn med en romersk konsul, et forhold hun selvfølgelig ikke skulle ha hatt. Vi skal ikke forsøke å gjenfortelle den tildels lange og intrikate historien men i korthet si at det er velkjente ting om makt og kjærlighet som brettes ut.
Den Norske Opera og Ballett 20.1.2018 Bellini: Norma, med: Hrachuhi Bassenz, Dshmamilja Kaiser, Arnold Rutkowski, Tone Kummervold, Thor Inge Falch, Simon Lim, Operakoret, Operaorkesteret, regi: Sigrid Strøm Reibo, musikalsk ledelse: Antonio Fogliani
Operaoppsetningen er spesiell på flere måter. Det er første gang Norma framføres på Den Norske Opera selv om operaen ble oppført her hjemme allerede på 1830-tallet for første gang. Dernest markerer den nye operasjefen, Annilese Miskimmon, seg med denne oppsetningen (selv om det var den siste operaen tidligere operasjef Boye Hansen hadde planlagt). Dette er definitivt et godt stykke fra det repertoiret som kjennetegnet den tidligere operasjefen. Nå får vi italiensk vakker-sang – bel canto – inn i operahuset i Bjørvika, noe kanskje mange har savnet.
Norma regnes om den fremste operaen i denne genreen. De største navnene, som Callas, Sutherland og Caballe har alle gjort denne hovedrollen.
Det var med andre ord duket for en operabegivenhet i Bjørvika i går. De to sopranene, Bassenz og Kaiser var mer enn overbevisende i de til tider vanskelige sangpartiene sine. Særlig imponerte Dshmamilja Kaiser stort.
Ellers sitter vi igjen med litt blandet inntrykk av selve oppsetningen. Her skal illustreres mørke og den mystiske farlige skogen, noe vi synes kom lite fram. I stedet ble det mye stillestående poseringer, med andre ord for lite liv og røre over scenen. Dekorasjonen var et metallreisverk i grått og svart som med dreieskivas hjelp skulle illudere de forskjellige scenene. Lyssatt røyk kunne live opp men det som avgjort forstyrret var filmsekvensene – fra orkestergrava! – som ble avspilt. Vi skjønner symbolikken med en ørn som fanger en fugl og hakker den opp, men fri og bevares. Overlat litt til publikums forestillingsevne og egne fantasier også! Det er irriterende og distraherende å få klint i trynet en cellobue på denne måten. Påtrengende unødvendig!
Av operaverdens artigheter må nevnes at Wagner i sin tid skrev inn en bass-rolle for oppsetningen. Denne er imidlertid lite brukt, for å si det slik. Wagner og Bellini er jo ikke akkurat samme verden!
Ibsen var så begeistret for operaen i sin tid at han skrev en kort parodi på Norma – Norma en politikers kjærlighet – som ble trykket i 1851.
Om du synes det ser mørkt og trist er det i hvert fall utrolig vakker musikk. Med to ypperlige sopraner.
