War Of The Worlds/ Klodenes Kamp
Amerikansk Science Fiction Fra 2005
Regi: Steven Spielberg
Manus: Josh Friedman, David Koepp (etter H.G.Wells)
Skuespillere: Tom Cruise, Dakota Fanning, Tim Robbins og Miranda Otto
Musikk: John Williams Produsent: Kathleen Kennedy og Colin Wilson Produksjonsselskap: Paramount og Dreamworks Distribusjon: UIP Spilletid: 1 time 57 minutter
Steven Spielberg vender endelig tilbake til “Alien-sjangeren”. I Nærkontakt Av Tredje Grad, viste Spielberg oss nysgjerrige og mystiske romvesen. I E.T. viste han dem som uskyldige og søte. Denne gangen er de gretne, nådeløse massemordere.
War Of The Worlds er basert på H.G. Wells’ Science Fiction-bok fra 1898 med samme navn. Flere UFO-filmer har kommet de siste årene, som minner om H.G. Wells’ bok, men ingen har vært 100% tilfredsstillende… Før nå! War Of The Worlds er virkelig den ultimate Alien-invasjon-katastrofe-filmen.
Tom Cruise spiller Ray Ferrier, en egoistisk og dårlig helgepappa. En dag mens barna (spilt av Justin Chatwin og barnestjernen over alle barnestjerner Dakota Fanning) er på besøk, bryter et voldsomt uvær ut. Så kommer lynene… Krigen er i gang. Spielberg limer deg fast til setet, og du er garantert et intenst kinobesøk: Sulten og forvirret, flykter Tom Cruise & Co fra den nådeløse alien-hæren.
Invasjonen i War Of The Worlds, minner ofte om tragedier som 11/9, blind terror, krig og følelsen av total forvirring og spredt panikk. Men Spielberg skaper ikke bare et bredt overblikk av massehysteri. Han fokuserer ikke bare på fancy eksplosjoner og krig à la Independence Day. Spielberg filtrerer heller all frykten gjennom Tom Cruise og hans familie.
Men ikke tro at War Of The Worlds er en rolig og lavmælt invasjonfilm à la M. Night Shyamalans overvurderte Signs (Hvor det onde romvesenet var en mann i gummidrakt, som invaderte Mel Gibsons stue). Vent deg heller ikke en pen og pyntelig E.T.: Episode 2. Spielbergs nye genistrek ligner mer på Saving Private Ryan, hvor nazistene er byttet ut med ravende gale romvesen.
I Signs, var romvesnene allergiske mot vann, og menneskene vant over dem, ved å dynke dem i det. (Dumme aliens! Invadere en planet som er 70% vann! Hva om det begynte å regne?). I Independence Day tok vi knekken på dem og teknologien deres, ved hjelp av et (Øh..?) datavirus. I War Of The Worlds har for engangs skyld romvesnene overtaket. Og denne gangen, kan ikke engang den amerikanske presidenten fra Independence Day redde oss.
War Of The Worlds er et fabelaktig fyrverkeri, og har alt du ønsker å se i en klassisk Spielberg-produksjon: Flotte effekter, intens spenning, storslåtte scener, en helt med svakheter, karakterer man bryr seg om, og ikke minst: det intime og nære med humor og tårer.
Etter Minority Report (2002), har ”drømmelaget” Cruise og Spielbergønsket å samarbeide igjen, og det var faktisk en stund snakk om å lage en western. Så kom dagen da manusforfatteren David Koepp (Jurassic Park) leverte manuset til War Of The Worlds. Entusiasmen var stooor, og Cruise-Spielberg-prosjekt nr.2 var født.
Tom Cruise er en allsidig og dyktig skuespiller, og det virker som han storkoser seg i War Of The Worlds. Født 4. Juli, Rainman, The Firm, Mission Impossible, Eyes Wide Shut, Magnolia, Last Samurai og Collateral – han er en av de største stjernene i verden, og har satt dype spor etter seg, og “the hits just keeps on coming”.
Du setter deg i kinosalen. Lyset slukker og tittelen War Of The Worldsherjer over skjermen: Du kan nesten kjenne Spielbergs kraft. Han er tross alt en allmektig konge, i en verden han nærmest har formet. Jeg snakker selvsagt om filmverden: Spielberg har vært omkring siden 70-tallet, og er fortsatt spennende og nyskapende. Han oppfant ordet ”storsuksess” med filmer som Haisommer, Raiders Of The Lost Ark og Nærkontakt Av Tredje Grad. Fra dinosaurer, haier og romvesen, til sjokkerende scener i Schindlers Liste og Saving Private Ryan – Ingen kan, med hånden på hjertet, si at noen regissører har gitt mer til filmelskere enn ”mannen med skjegget”.
Folk misforstår ofte Steven Spielberg: Han er ikke en regissør som bare følger en bestemt mal! Han er ikke forutsigbar! Og hans filmer handler ikke om uovervinnelige helter! Til og med Indiana Jones tar seg alltid vann over hodet. Han er ikke bare en ”støvete James Bond”.
Spielberg beskriver kaoset i verden, samtidig med dens skjønnhet. Men Spielbergs største egenskap, er at han alltid klarer å få publikum til å identifisere seg med filmene, og samtidig føle at de er en del av noe stort. Det som gjør Haisommer så god, er ikke den mekaniske haien, men persongalleriet: Den maskuline sjømannen Robert Shaw, den intelligente Richard Dreyfuss og den bestemte familiemannen Roy Scheider.
Noe som også har en tendens til å bli oversett, er Spielbergs visuelle kraft: De sterke, gule lysene som skinner gjennom døra i Nærkontakt Av Tredje Grad. Scenene i E.T. som ble filmet fra et barns synspunkt. Den plutselige forandringen i Schindlers liste: fra hvor fint nazistene hadde det under krigen, til den dystre dokumentar-aktige sekvensen i den jødiske gettoen. Slikt lovpriser de snobbete kritikerne, når det blir utført av deres kjære ”kunstneriske” filmskapere.
Om hundre år (Og lenger…), når historikere ser tilbake på kunstformen ”film”, vil Steven Spielberg være nr.1. Han er den beste. Han forstår seg på våre frykter, og oversetter våre drømmer til lerretet. Filmene han lager er som giganter, og titlene hans etterlater seg et ekko som vil vare for evig.
