Tom Sachs

Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst 14.01 – 23.04.2006
Tom Sachs: SURVEY – America – Modernism – Fashion

Tom Sachs‘ utstilling på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst er en alvorlig men samtidig sprudlende og humørfylt utstilling som ikke levner noen som helst tvil om hvilket budskap kunstneren har. Han er kritisk til forbrukersamfunnet og den moderne sivilisasjonens mange utvekster. Våpenbruk, massekonsumering, hurtigmat, presidentembetet, rasisme og ‘branding’ av merkevarer er saker som står i fokus på denne utstillingen. Til de grader er den hurtigmatkjeden framhevet i denne utstillingen at en skulle lure på om de sponset kunstneren. Det gjør de selvsagt ikke.

Tom Sachs markerer seg i det politiske feltet med sine installasjoner. Men han er ikke ensidig doktrinær. En kan ikke sette ham i bås, knapt nok som salongradikaler. Det er skyggesidene han framhever, og det er den moderne tidens krav til suksess på bekostning av personlig identitet han snakker om. Det er enkelt, frekt og freidig uten moralisering. Derfor blir budskapet hans ikke tyngende og lite preget av ‘ferdige’ meninger. Moderne ‘glatt’ arkitektur og moter er det han også stiller seg kritisk til på denne utstillingen.

Det er en frisk og opplagt kunstner med mye på tapetet som her uttaler seg om konsumentsamfunnet og dets utvekster. Noe av det som særtegner hans installasjoner er at det er bygget opp av ekte elementer. Hvis du ser et gevær, vær sikker på at det engang fungerte som et skytevåpen. I kunsten hans skal flisenes og skruenes identitet være sanne. Er materialet fra en politisperring kan du være sikker på at det stammer fra en stjålet politisperring.

Han har en dimensjon i tillegg: du kan ikke annet ennå trekke å smilebåndet på den måten han presenterer flere av kunstverkene. Selv kunne jeg ikke annet når jeg så hans Guiljotine. Uansett hvor redselfullt dette dødsinstrumentet er, presenterer han det med et lite lunt øyekast.

Slik sett er utvilsomt ‘hamburger’installasjonen (McDonalds) den kanskje mest vellykete. Her harsellerer han med vårt konsumeringssamfunn på en elegant måte, tilsatt en dose klassisk musikk og en harselas med rompas avtrykk.

Hans Presidentsegl preger bakveggen og er noe av det mest dominerende på denne utstillingen. Seglet er så å si ekte, i stort format og ikke noe er gjort for å endre det eller tilegge det egenskaper. Da blir det å oppleve presidentens autoritet som det den er – og la det sige inn. Det er den enkeltes reaksjon på synet av president-seglet og hva det medfører av maktbruk og autoritet som her teller. Klart at det har effekt!

Utstillingen kommer som en oppfølger av museets satsing på amerikansk samtidskunst den senere tid. Det er en utstilling som ikke stiller all verdens største krav til tilskueren til ‘forståelse’. Vi slåes heller ikke i hodet med overtydelige forklaringer. Her er det den fine vrien med et lett humoristisk strøk som er valgt. En absolutt sympatisk utstilling.