Kjartan Fløgstad har tilsynelatende skrevet en bok om sovjetisk arkitektur. Den er i seg selv interessant og tankevekkende. Men boka er noe langt mer, preget av forfatterens sprudlende språk og noe positivt ment uryddige og herlige sprang fra det ene tankemønsteret til det andre.
Og det er så mye mer enn arkitekter og byggestil. Dette er reiseskildringer o betraktninger over mange tiår, over russisk og sovjetisk historie og ikke minst kulturliv. En ting er at vi får vite mye om arkitektur, men også om kulturlivet forøvrig, ikke minst litteratur. Stadig vekk penser forfatteren tilbake på ensrettingen og deportasjonene. Det stikker han ikke under en stol og det er en styrke for denne boka slik at den ikke kan oppfattes som panegyrisk bejublende.
Kjartan Fløgstad: Trans-Sovjet Express, Vigmostad & Bjørke 2017, 384 s.
Alt dette gjør det til en rik bok. Den er frydefull å lese.
Sovjetstaten gikk i oppløsning for snart tyve år siden etter å ha eksistert siden 1917. Etterhvert ble det en stormakt, og var det mektigste imperiet noensinne i menneskehetens historie.
Det man forbinder med dette regimet i dag er tvang og mangel på frihet, deportasjoner og henrettelser. Kjartan Fløgstad vil ikke benekte dette, han kommer stadig inn på det, men hans angrepsvinkel er en annen: han vil vise oss hvordan ledende arkitekter og kunstnere falt for dette. Et poeng hos ham er også hvordan denne statens byggeskikk kom som et resultat av samfunnsomveltningen og at det arbeidende mennesket ble satt i forgrunnen.
Her blir han nesten romantisk og nostalgisk og henter fram minner fra sin egen oppvekst i Sauda som da var et industrisamfunn.
Fløgstad studerte selv arkitektur i sin ungdom før han slo inn på forfatterbanen. Gjennom årene har han foretatt mange reiser østover og sett og beundret hva Sovjet-staten etterlot seg av bygninger og arkitektur. Han stikker ikke under en stol at mange av de ideene som preget byggeskikken i Sovjet-statens første år også har nedfelt seg andre steder i verden, eksempelvis i Kirkeveien i Oslo.
Som et apropos nevner han at det forrige århundrets stjernearkitekt Le Corbusier i mange år oppholdt seg i Moskva på denne tiden.
Det er Moskva som i første rekke har fenget hans oppmerksomhet. Her gir han en inngående beskrivelse av den enestående metroen – verdens mest praktfulle – og går gjennom det uttall av bygninger og minnesmerker som finnes. Spenstige radiotårn, monumentale hoteller, kulturpalass, idrettsanlegg, utstillingsområder men også mye grandiost og vulgært, til dels plumpt, her er det mye å ta av.
Faktisk er det ganske interessant å følge Fløgstad på hans reiser. Noe vi kunne oppfatte som grått og kjedelig i utgangspunktet framstår nå for oss som levende, nyskapende og monumentalt. Desuten er Fløgstads skriveform fengslende i seg selv, nærmest i kåseriform flyter han fra det ene innfallet til det andre. Han gir en skildring av et regime som gikk til grunne og hinter delvis om hvorfor.
En overraskende rik bok!
