Der Untergang
Tysk krigsdrama fra 2004
Regi: Oliver Hirschbiegel
Manus: Bernd Eichinger og Joachim Fest
Skuespillere: Bruno Ganz, Alexandra Maria Lara, Corinna Harfough, Juliane Köhler, Ulrich Noethen, Thomas Kretschmann
Produsent: Bernd Eichinger Musikk: Stephan Zacharias Produksjonsselskap: Constantin Film Distribusjon: Sandrew Metronome Spilletid: 2 timer 36 minutter Sensur: 15 år
Mens Scorsese og Eastwood kjemper om Oscar-priser, bør du få med deg denne godbiten: For første gang i historien, står tyskere bak en krigsfilm om Det Tredje Rikets sammenbrudd i 1945. Resultatet er mesterlig og skremmende realistisk.
Der Untergang er en grundig gjennomtenkt og tankevekkende karakterstudie, og den dyreste tyske filmen siden Das Boot (nesten 15 millioner kroner). Men mest av alt: Dette er en av de viktigste filmene som noensinne er laget om 2.verdenskrig.
Regissør Oliver Hirschbiegel tar oss med til en uhyggelig bunker under ruinene av Berlin, hvor Adolf Hitler tilbringer sine siste dager (Fra sin 56 årsdag – 20. april 1945 – til selvmordet sammen med sin kone Eva Braun 
30. april).
Filmen viser den hatefulle diktatoren som en fysisk og psykisk ødelagt mann. Den røde arme har omringet ham, og nederlaget er et faktum. Hitler mister all kontakt med virkeligheten, mens hans lojale støttespillere må avgjøre om de skal flykte eller kjempe ved hans side til slutten.
Det er virkelig urovekkende å se helt vanlige mennesker stole blindt på sin Führer, og utføre enhver ordre fra ham – til og med etter hans død. Slike situasjoner resulterer i en rekke grufulle scener, blant annet den sjokkerende skjebnen til familien Goebbels.
Lik det eller ei: Hitler var et menneske. Fortapt og hatefull? Ja. Et monster som ønsket å herske over verden? Ja. Den største massemorderen i historien? Absolutt – men fortsatt bare et menneske. Han har blitt et symbol for ondskap, galskap og umennesklighet, men sjelden blitt skildret som annet enn en masete ”klovn”.
Et enormt pluss er derfor sveitsiske skuespilleren Bruno Ganz. Han trollbinder med den skumleste og beste tolkningen av Hitler noensinne. Med skjelvende hånd, krum rygg og gysende tilstedeværelse, er han nesten som et monster. Han er så uhyggelig ekte, at det innimellom virker som en dokumentar. Men Ganzs versjon av Hitler gir deg samtidig gåsehud – som nesten er sammenlignbart med Elm-Streets Freddy Kreuger og Hannibal ”The Cannibal” Lecter.
Store deler av filmen er bygget på sekretæren Traudl Junges minner om de siste dagene i ”Führerbunkeren” (en bunker som får de sønderknuste gatene til å virke trivelige).
Den unge og naive Traudl Junge så på Hitler som en omsorgsfull og god arbeidsgiver. Vi får se den ekte Junge (som døde i 2002) snakke ved filmens begynnelse og slutt. Gammel og lei av sine vonde minner, tilstår hun at ”uvitenhet” ikke var noen unnskyldning for å delta i nazistenes grusomheter – noe som berører og provoserer en del tyskere, da det tvinger til refleksjon.
Om filmen glorifiserer og unnskylder Hitler, har vært det som har stått i sentrum for diskusjon. Det er selvfølgelig bare tullprat. Det er alltid noen som har noe negativt å si om en oppsiktsvekkende film som dette:
En god del homser demonstrerte i sinne mot Basic Instinct i 1992, en del kristne ble rasende på Mel Gibson etter The Passion i fjor, og mange vegetarianere blir irritert når de ser reklamer for McDonalds. Tullprat, tullprat, tullprat. Der Untergang er tegnet med et mørkt blekk, som avverger alle beskyldninger om at Hitler var en trivelig kar: Hitlerskriker ut at forrædere må druknes i eget blod, han forsvarer viktigheten med jødemord, og han hevder at det tyske folk er feige tapere som fortjener å dø. Han takker riktignok for maten, og klapper hunden sin etpar ganger, men han er raskt tilbake som den hatefulle diktatoren med ekstreme humørsvingninger.
Filmer om Hitler er intet nytt, men de har aldri vært så bra som denne – og de kommer nok aldri til å bli det heller.
