Alien Vs. Predator 2
Amerikansk sci-fi action fra 2007
Regi: The Strause Brothers
Produsent: Walter Hill
Skuespillere: Steven Pasquale, Johnny Lewis og Reiko Aylesworth
Lengde: 1 t. 34 min. / Aldersgrense: 18 år
Hvor i huleste skal jeg begynne å anmelde denne smørja? Okei, Alien Vs. Predator 2 er en dårlig film! Og når jeg sier ”dårlig”, mener jeg egentlig ”Herregud, dette er den gøyeste filmen jeg har sett på lenge”. Forvirret? La meg prøve å forklare: Det er null tvil om at Alien Vs. Predator 2 er dårlig. Du kan faktisk gå så langt å kalle den for ei bøtte med dritt, piss, skrot, sigarettstumper og brukte kondomer. Så, hvis du skal se filmen, bør du ha sans for cheezy actionfilmer uten mål og mening (som for eksempel forgjengeren). Heldigvis har jeg høy toleranse for slikt. Jeg elsker hjernedøde filmer, som er ”så dårlige at de er bra”. Og pokker heller: av og til er det jo gøy å se en film, bare fordi det er monstre med i den. Og hva er vel da bedre enn Aliens og Predator?
Det er masse monsteraction her (yaay!) og problemet med filmen er ikke monstrene, for de er som vanlig helt topp. Det verste med filmen er rollefigurene og de elendige skuespillerne som spiller dem. Det er faktisk lenge siden jeg har sett så katastrofale rollefigurer. Karakterutvikling eksisterer ikke i det hele tatt her, og hver ENESTE person i filmen er irriterende. Du har bare lyst til at de skal dø!!! Hvilket på en måte er bra. For det gjør de. Og døds-scenene er ålreite. Mesteparten av filmen foregår riktignok om natta, hvilket gjør det vanskelig å se de blodige detaljene. Men alle dør i hvert fall på kule måter. Likevel savnet jeg det lille ekstra. Ikke misforstå: Med ”det lille ekstra”, mener jeg ikke vold. Det er nemlig overraskende mye vold her (i motsetning til en’eren). Men med ”det lille ekstra” mener jeg FØLELSER. Fordi når folk døde i de gamle Alien-filmene, var det så mye mer enn bare en tøff scene. Det var et tungt og trist øyeblikk, fordi vi brydde oss om alle rollefigurene. Her bare sitter du og heier febrilsk på monstrene, uten å egentlig bry deg noe særlig.
Et annet stort problem med filmen, er det såkalte manuset. Alien Vs. Predator 2 begynner der forgjengeren sluttet: En ny baby-Alien blir født, og eklingen overmanner et romskip med Predators. Romskipet krasjer så på jorden, og Aliens sprer seg raskt rundt i småbyen Gunnison. En tøff Predator får vite hva som har skjedd, og han setter øyeblikkelig kurs mot jorden, for å knerte de slimete skapningene. Det er det hele. Plottet virker sykt forhastet, og jeg kunne ønske at filmskaperne hadde fokusert mer på storyen. Det virker rett og slett som om manuset ble skrevet i fylla, bakpå en krøllete serviett. Det har blitt lagd en hel haug av tegneserier som er basert på Alien og Predator. Flotte, velskrevne tegneserier med glimrende storyer, som hadde vært perfekt på film. Men regissøren bestemte seg heller for å bruke et Hollywood-forpestet drittmanus. Ufattelig. I løpet av filmen tenkte jeg faktisk; ”Herregud, denne filmen suger. Men det er en Alien og Predator film, så jeg fortsetter å se”. Jeg er trossalt stor fan av begge disse legendariske monstrene, og det er derfor ikke mulig for meg å kritisere disse filmene. Det er som å be en unge banke opp katta si. Det går bare ikke.
Jeg jubler av NOSTALGISK begeistring hver gang jeg ser Alien og Predator denge løs på hverandre, uansett hvor cheezy resten av filmen er. Jeg likte til og med en’eren (helst The Director’s Cut). Du kan gjerne kalle meg barnslig. Men du kan også kalle meg lykkelig. Hmm, når jeg ser tilbake på denne anmeldelsen, legger jeg merke til at den er en rotete smørje med fjas (i likhet med filmen, he-he). Men jeg er altså lykkelig for at jeg så Alien Vs. Predator 2. Den er nemlig veldig gøy. Så, jeg kommer nok til å se den igjen når den kommer på DVD. Og jeg kommer helt klart til å stille meg trofast i kø for å se tre’eren når den kommer.
Dan Larsen
