En helt vanlig dag på jobben
norsk film fra 2010 basert på boken til Håvard Melnæs, manus: Erlend Loe
Jan Gunnar Røise, Jon Øigarden, Ingar Helge Gimle, Bjørn Sundquist, Nils Ole Oftebro, Kristin Eidså, Håvard Melnæs, regi: Terje Rangnes
I utgangspunktet er det en god underholdningsfilm. Du trekker på fliret og morer deg godt over galskapen i en norsk avisredaksjon på 90-tallet. Men etterhvert stivner fliret. Det blir dypt alvor når filmen skildrer sjebnen til Sven O. Høiby og hvordan Se&Hør unyttet den godslige alholiserte faren til vår kronprinsesse og gjorde ham til en nasjonal klovn – for selv å tjene store penger på det.
Det var behandlingen av Sven O. Høiby som førte til at Håvard Melnæs sa opp jobben sin, innså hvilken galskap han hadde vært med på og innledet et felttog mot sin tidligere arbeidsgiver.
Den tidligere Se & Hør-journalist Håvard Melnæs kom for to år siden med en avslørende bok om sjekkhefte-journalismen og den spekulative kynismen i Se & Hør. Inntil han valgte å si takk for seg var han en av magasinets stjernejournalister og var den som hadde den opprinnelige kontakten med Sven O. Høiby, betalte ham penger, ølregninger, hotellrom og mobiltelefon, alt for Se & Hørs regning mot at han ikke sa et ord til andre media.
Det er historien om Sven O. Høiby som er denne filmens kjerne. Filmen er i anslaget en slags komedie hvor du skal sitte og le ganske lenge om alle de situasjonene som oppstår i det bisarre miljøet i magasinet. Boka til Håvard Melnæs førte også til stor debatt om de etiske og moralske sidene ved sjekkheftejournalistikk, om det å gi intervjuobjektene penger for å stå fram med sine historier, det være seg skilsmisser eller depresjoner på grensen av selvmord.
Filmen er laget på selvstendig grunnlag ut fra denne boka og gir seg derfor ikke ut for å være noen dokumentar. Men etter at du i noen minutter har humret godt får filmen en langt annen tone når Sven O. Høibys historie rulles ut.
Ingar Helge Gimle spiller kronprinsessens far. Med slepen sørlands-dialekt gir han en fremragende skikkelse av denne alkoholiserte mannen som Se & Hør kynisk utnyttet. Det er dette som sitter igjen etter å ha sett filmen. Du får også en scene med Nils Ole Oftebro med venner som sitter på Theaterkafeen og vil fikse seg noen tusener ekstra til børst, en situasjon som er på grensen av det helt absurde. Du møter også Bjørn Sundquist som spiller Sputnik på fylleslag på flytoget med Sven O. Høiby. Filmen forsøker også helt i begynnelsen før den virkelige historien folder seg ut å trekke likheter mellom filmindustrien og den kyniske pressen. Her opptrer Håvard Melnæs som seg selv.
Det er klart man blir forbannet på slike kyniske og hensynløse holdningen du møter i redaksjonen på et magasin som Se & Hør. Det var også noe av hensikten den tidligere journalisten hadde med sin bok: å få til forandringer og få få folk til å slutte å kjøpe slikt sprøyt. Med den alvorlige ettertanken du sitter tilbake med over at slikt rett og slett har foregått – og kanskje foregår ennå – skulle du gjerne sett at filmen var ørlite skarpere mot den spekulative kynismen som kjennetegner Se & Hør. Uansett er framstillingen av Sven O. Høiby gjort på en slik måte at du kommer beveget og rystet ut fra filmen.
