Uro
norsk film fra 2006
med: Nicolai Cleve Broch, Ane Dahl Torp, Ahmed Zeyan, Ingar Helge Gimle, Kim Sørensen, Anne Krigsvold, Bjørn Floberg regi: Stefan Faldbakken
Stefan Faldbakkens debutfilm innledet Filmfestivalen i Haugesund. Den ble også vist på årets Cannes-festivalen, men var ifølge regissøren ikke teknisk helt ferdig ennå. Dessverre fikk den litt for mye gråhet i fargetonen over seg, hvilket skulle være rettet på nå.
Men filmen er fremdeles grå i tonen. Opptakene er foretatt senhøstes i miljøer på Grønland, Tøyen, Ammerud og travbanen på Bjerke. Det er ingen lyse stemninger over filmen, vi tas direkte inn i et rått miljø hvor folk ikke viser hensyn og nesten ubehersket vold hersker. Her er intet håp, ingen optimisme. Faktisk kunne filmens plot gi en realistisk bakgrunn for dagens handlinger i skyteglade Oslo.
Vi følger en politispaner i uropatruljen. Han har problemer med seg selv og kommer gradvis opp i et større dilemma. De eksistensielle problemene topper seg når han møter en venninne fra skoletida. Det viser seg at hennes kriminelle far godt kjente hans ukjente far.
Vår mann er vokst opp med en alkoholisert mor og uten far. Hans problemer spisser seg raskt til i løpet av handlingen. Handlingen foregår i krysset mellom å være en ‘mann på laget’ i politiets uropatrulje i narkotikabekjempingen og samtidig slites med sitt eget selvbilde.
Det er mye vold i filmen. Den er ikke laget for de myke verdiene. Mange vil nok vende seg mot dette utadvendte uttrykket. Dessuten er filmen rå og bevisst upolert. Kameraet er ofte håndholdt i actionscenene. Dette skaper en form for troverdighet og ekthet i disse scenene, de viser at ting skjer fort, kjapt og uoversiktlig. Som i virkeligheten.
Det er ungdommene Nicolai Cleve Broch og Ane Dahl Torp som har de bærende rollene i denne filmen. De gjør dem på troverdig vis, Nicolai Cleve Broch som en tøff og innesluttet narkospaner og Ane Dahl Torpmed et nestent konstant rusa og sløret uttrykk. På skuespillersiden har de et svært sterkt lag rundt seg med Ingar Helge Gimle, Anne Krigsvold og Bjørn Floberg.
I formen minner filmen om en action, og den kan også sees som en. Men filmen har helt opplagt større intensjoner. Mens action-filmen langt på vei er vellykket, svikter det når en mer dramatisk tone skal anlegges.
Ikke hundre prosent vellykket er denne filmen. Dens dramatiske nerve – den unge politibetjentens livshistorie og rastløse verden – greier ikke helt å frigjøre seg fra de mange voldelige scenene.
Men det er en lovende film og vi likte den bevisste gråheten i eksteriørene, sminken og fargene er forbeholdt til blodstenkte ansikt. Så uamerikansk og ujålete er dette at det lover bra for framtiden for den unge regissøren.
