Oslo Kammermusikkfestival 2004 – Oscarshall 15.8. Mozart, Tellefsen, Rachmaninov
Elise Båtnes, Catherine Bullock, Adrian Brendel, Einar Steen-Nøkleberg, Atle Sponberg, Øystein Birkeland
Oslofjorden var på sitt aller vakreste, og aldri “skimrade så havet” som denne nærmest tropiske søndags ettermiddagen på Oscarshall. Den rasende bisvermen av Formel 1-båter hadde roet sine gigantiske hestekrefter, vettskremte måker hadde igjen inntatt mastetoppene i båthavnen på Dronningen, og lystslottet Oscarshall lå nærmest som en fredfull oase av et eventyrslott i ettermiddagssolen.
For en gangs skyld skulle vi få være publikum på konsert på Oscarshall. Da det ikke finnes noen tilstrekkelig stor sal til å romme et ønsket antall tilhørere, har man valgt å løse dette på den måten at man setter publikum i to forskjellige saler, nemlig i den såkalte “Salongen” og i den berømte “Spisestuen” der veggene er dekket av malerier av Adolph Tidemand og Joachim Frich. Utøverne spiller den samme konserten i den samme salen to ganger, mens det er publikum som altså bytter plass i pausen. På den måten fikk halvparten av publikum Mozart før pause og Thomas Tellefsen etter, den andre halvparten omvendt.
Kulturspeilet opplevde Klavertrio opus 31 av Thomas Tellefsen (1823-74) før pause, fremført av Atle Sponberg på fiolin, Øystein Birkeland på cello og Einar Steen-Nøkleberg på klaver. Etter en innsmigrende “Elegi” av Sergej Rachmaninov (programendring; Scuberts Notturno gikk ut) ga deres fremførelse av Tellefsens klavertrio et kraftfullt og engasjerende møte med denne norske komponisten som i sin tid var elev av Chopin. Det var tankevekkende å høre hans musikk i nettopp denne salen under de nasjonalromantiske maleriene av Adolph Tidemand og Joachim Frich, som levde på samme tid som Thomas Tellefsen. Den rådende smak var på deres tid så til de grader norsk og anti-kontinental, at det har tatt over 100 år før nordmenn begynte å lytte til Tellefsens komposisjoner. (Maleren I.C. Dahl skjelte forøvrig selve Oscarshall ut for å være et konditor-verk.) Det hersker nok også forskjellige meninger om Tellefsens musikk, men trioen Sponberg,Birkeland og Steen-Nøkleberg sørget for å gi den et solid puff frem i rampelyset.
Apropos rampelys: Det var mer enn varmt nok i lokalene selv uten de svære 500 watts lyskasterne over hodet på musikerne. Siden det foregikk to konserter rett ved hverandre, var man nødt til å lukke alle dører og vinduer så ikke musikken skulle forstyrres gjensidig. Ikke minst under Mozarts Divertimento i Ess-Dur slo det en at det hadde vært mer i kammermusikkens ånd å la en svalende, liten bris få slippe inn gjennom de høye, nygotiske vinduene fra den romantiske parken utenfor. Kanskje fordi man nettopp befant seg i et lystslott, ble det enda tydeligere at det å stue sammen et maksimalt antall tilhørere i et lystslott en sommerdag bak lukkede vinduer i et typisk konsert-oppsett, med nedtrukne rullegardiner foran vinduenes glassmosaikk og 3 ganger 500 watt for å belyse notene, med publikum andektig lyttende til et divertimento i hele seks satser som opprinnelig var skrevet som taffelmusikk – nettopp, bakgrunnsmusikk – egentlig ikke var slik det var tenkt i sin tid.
Det er gledelig at Det Kongelige Slott nå på tredje året slipper til Oslo Kammermusikkfestival på Oscarshall og så smått har begynt å åpne for kulturarrangementer. Men det er jammen også på tide. Stor takk til Kammermusikkfestivalens primus motor Arvid Tellefsen for hans innsats. Født og oppvokst i Oslo, kan ikke denne journalisten nettopp tenke tilbake på så mange lignende tilbud på Oscarshall. Det hadde vært gledelig med større bruk av dette vakre landemerket i indre Oslofjord, og det burde ikke være nødvendig å legge listen så høyt at man må engasjere landets beste musikere og fylle lokalene til randen. Hva med konsertserier med eksempelvis noen av våre yngre, dyktige musikere innen klassisk musikk, og færre tilhørere i (en av) de pittoreske salene, med mulighet for at lystslottets luftige, romantiske atmosfære kan få spille med?
