Vakre trekkspillklanger…

Oslo Konserthus 15.4.3004 Nordheim: Spur for akkordeon og orkester, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 8, Oslo Filharmoniske Orkester Frode Haltli, akkordeon, dir.: Mikhail Jurovskij

Dette var programmet i Oslo Konserthus. Arne Nordheims Spur som slettes ikke er en trekkspillkonsert men et klanglig vakkert stykke, satt opp mot Sjostakovitsj’ mest buldrete symfoni, en times spetakkel med bokstavelig talt ‘blod og jern’, skrevet i skyttergravene under beleiringen av Leningrad under siste verdenskrig.

Det var et møte mellom esteten Arne Nordheim og den gneldrende og snerrende Sjostakovitsj som skrev musikk hvor en omtrent følte skyttergravens mudder og søle. Det var et møte mellom to verdener, for få kan som Arne Nordheim få fram skjønnheten i musikken – som her og i visse partier av Stormen – og ingen kan vel bedre beskrive krigens redsler og gru som Sjostakovitsj nettopp i denne symfonien.

Harde dissonerende akkorder hvor vi får følelsen av at metall gnisser mot hverandre eller at stål kræsjer mot betong, slik kunne vi oppleve denne symfonien. Men den er også noe mer, for krigssymfonien oppplevde vi forrige gang den ble framført, for tre år siden med Paavo Berglund. Denne gangen fikk vi en langt annen versjon, en symfoni hvor den dramatiske helheten var det viktigste. En behøvde ikke lete seg fram til forklaringer eller konkrete beskrivelser – her var det symfonien som sto høysetet.

Symfonien er også skrevet med stor sans for ytre dramaturgiske og propagandamessige effekter. Historien rundt den sier også noe om dette. Komponisten deltok som brannsoldat under den første delen av beleiringen av Leningrad. På dette tidspunkt måtte han ha begynt å komponere på symfonien. Men myndighetene så hvilken skatt de hadde mellom hendene og tvangssendte ham til et trygt sted bak frontlinjene. Her fullførte han symfonien. Mens bombardementet pågikk stilte Leningrad-filharmonikerne opp til prøver og urframføring, noen av dem kom rett fra skyttergravene. Den ble mikrofilmet og sendt med fly til USA hvor den for hele verden sto dette fram som et symbol for kampen mot nazismen. Symfoniens fikk stor betydning for folkets vilje til samhold og å slåss mot nazistene.

Historien om hvordan befolkningen i Leningrad hadde en ukuelig vilje til å stå imot tre års beleiring, daglig bombardement med ødeleggelser, sult og kulde, er også en historie om denne symfonien.

Sjostakovitsj-kjenneren Mikhail Jurovskij hadde den dramatiske delen av symfonien først i tankene ved denne framførelsen. Han evnet å skjære unna de ytre effektene og heller gå inn til beinet på musikken. Derfor ble det en flott tolkning og en stor kveld.

For anledningen så det ut til at den eldre garde hadde funnet veien tilbake til Oslo Konserthus, og så å si hver eneste plass var besatt. Vi tenkte med gru på hvordan de ville få det med en halv time Arne Nordheim og derpå en time med skjærende dissonerende Sjostakovitsj, attpåtil med åtte slagverkere i full vigør.

Men fortvil ikke, for av disse to verkene representerte Arne Nordheim skjønnheten og det vakre. Her malte Frode Haltlis kanskje litt for mye forsterkete trekkspill, som noen ganger overdøvet klangen fra det 40-50 store ensemblet, fram de vakreste klanger, av og til litt over, av og til litt under orkesteret. Og når vi kom til Sjostakovitsj tok Mikhail Jurovskiskikkelig grep om symfonien slik at vi helt fra strykerklangene i begynnelsen ble sittende fjetret.

Slik sett fikk musikken et direkte og dramatisk språk som måtte tale til alle uansett alder. Og den nærmest stormende applausen etterpå fortalte sitt, om hvordan publikum så på dette møtet med “blod og jern”. 

En stor kveld.