Varg Veum – Bitre blomster
Norsk film fra 2007
Med: Trond Espen Seim, Kathrine Fagerland, Bjørn Floberg, Endre Hellestveit, regi: Ulrik Imtiaz Rolfsen
Det er bare en konklusjon en kan trekke av denne første av i alt seks filmer om privatdetektiven Varg Veum: dette var en ypperlig åpning, må de følgende fem befinne seg på samme nivå! Filmen er glimrende, det er en action laget over dagens lest, Varg Veum har hoppert inn i den nye tidsalder.
Det er en veldreiet action som er laget over Gunnar Staalesens opprinnelige thriller Bitre blomster. Vi sier opprinnelige fordi stoffet – eller rettere sagt, selve plottet – har forandret seg en hel del i løpet av de litt over femten årene som er gått siden boken kom. Det flotte med denne filmatiseringen er at den er dristig nok til å behandle tema og koloritt ut fra dagens miljø, det er ingen museal filmatisering av Bergen fra 15 år tilbake vi presenteres for. Snarere er dette action skåret over samme lest som handlingsmettet film- og TV-underholdning av ypperste kvalitet.
Varg Veum er blitt noe nær en kultfigur i norsk krimverden. Den rufsete privatdetektiven fra Bergen er noe av det nærmeste vi kommer til Phillip Marlowe her hjemme. Det er en mann med bakgrunn, ofte i opposisjon mot det bestående og maktens menn og med en fortid som myk sosionom i barnevernet. Det han har sett og opplevd her danner gjerne innfallsporten til de sakene han kommer opp i. Varg Veum har også en ram replikk, han er kjapp og handlingsorientert.
Ikke alt dette er med i filmen. Selvfølgelig kan man ikke lage en film ut fra 80- og 90-tallets stereotyper. De som ønsker å se en film med Varg Veums ramme Bergens-replikk, vil sikkert gå skuffet ut av kinosalen. Her snakker han ikke engang bergensk, personlig fant vi det litt skuffende. Den eneste som stilte opp med litt bergenske diftonger var Per Jansen. Selvfølgelig forsvinner litt av lokalkoloritten med Trond Espen Seims Oslo-mål.
Men det vi får i stedet er så mye mer. Bitre blomster er blitt en kjapp og handlingsmettet action, tilpasset vår tids språk og vår tids krav til handling. Det er nesten så en må undre: har det som har skjedd rundt oss skjedd på bestilling for denne filmen? Sjelden har en film kommet så nært opp til virkeligheten. Vi ser paralellene til giftskandalen på Vestlandet bare for et par måneder siden og barneforsvinningens dramatikk i Portugal kan vi jo lese om hver dag. Ta da med at Staalesen opprinnelige historie er 15 år gammel – og da få man perspektiv!
Selve historien i denne filmen starter med at et barn er blitt borte. Etterhvert brettes ut et større lerret, gjennom de sedvanlige utroskapshistoriene går veien til internasjonal miljøkriminialitet og korrupsjon blant samfunnets topper. Med unntak av det manglende Bergens-målet er det avgjort en viss lokalkoloritt over skildringen – og bildene. Riktignok regner det mye i Bergen, men så voldsomt….?
Vi har nevnt Trond Espen Seims Oslo-dialekt. Ellers fyller han rollen som den rufsete privatdetektiven svært troverdig. Et avgjort pluss er at selv om det er en handlingsmettet action er selve den fysiske volden dempet atskillig ned.
Bjørn Floberg står støtt i rollen som politimannen Hamre. Han er den nødvendige motpolen som Varg Veum skal bryne seg mot, han som står staut og sikkert i sin rolle som politimannen som nesten ikke lar seg rikke.
Kathrine Fagerland er et nytt filmansikt. Absolutt sympatisk gjør hun rollen som en juridisk rådgiver.
Det skal bli spennende å følge Varg Veum i fortsettelsen, selv på Oslomål!
