Den brysomme mannen
norsk film fra 2006
etter Per Schreiners hørespill
med: Trond Fausa Aurvåg, Petronella Barker, Birgitte Larsen, Johannes Joner, Per Schaanning, Ellen Horn, regi: Jens Lien
Denne filmen handler ikke om glade mennesker eller ensomme frustrerte unge menn. Her er det dysterheten og mørket som rår. Egentlig er det ingen historie, men en samling stemninger som bæres ut til oss på absurd vis. Filmen kan også oppfattes som en symfoni over vårt iskalde og likegyldige samfunn.
En ung mann blir satt av bussen på endeholdeplassen et sted i ødemarka, som minner altfor sterkt om et et islandsk goldt landskap. Det eneste som befinner seg her er et skur og en mann som ønsker ham velkommen. Han blir så kjørt inn til Byen (fra Island til Veitvedt på en enkel kjøretur), plassert på et bosted og fortalt at han har jobb i regnskapsavdelingen. Fra det øde og golde til det varme samfunnet som har omsorg for deg. Korte symbolske riss.
Her er menneskene hyggelige og vennlige. Alle er opptatt av å trives og ordene som utveksles er ikke stort mer enn “Ja” og “Det er nydelig, det”. Damer dukker opp, han flytter sammen med en av dem – og fra – uten at dette tilføyer noe.
Innimellom oppstår det som er marerittet. Fingeren kappes, han blir maltraktert på t-banen osv. To karer som i sine grønne frakker minner altfor mye om personell ved en psykiatrisk institusjon henter ham og bærer ham alltid ut fra disse situasjonene. På slutten av filmen graver han et hull i en kjeller for å forsøke og finne ut hvor lyden av en ensom bratsj kommer fra. Symbolikken er: hvor kommer den varme vakre tonen fra i en slik heslig iskaldhet vi har rundt oss?
De samme grønnkledte dukker opp og kjører han ned til Rådhusets borggård hvor Ellen Horn som tydelig Eldre Kvinne (morsskikkelse?) skal fortelle ham hvor ‘nyyydelig’ vi har det i denne byen.
Innimellom disse absurde hendelsene og blodige opptrinnene kommer brokker av Griegs aller mest kjente musikk. Dette fungerer faktisk uten at det blir søtladent eller melodramatisk ut av det.
Det er hverken ytre mening eller fortelling i denne filmen. Vi skal overlates til hva vi tror av det absurde med den såkalte ‘riktige’ tilværelsen vår, å befinne seg i en by, gjøre en tilsynelatende bra regnskapsjobb, ha dame som er opptatt av fint interiør og være omgitt av vennlige mennesker. Sånn sett er kan dette være noe så uvanlig som en absurd film som forsøker å antyde at det finnes noe av uviss uvirkelighet midt oppe i all denne vellykketheten. Filmen gjør ikke pretensjon av å trå på gogol’ske jaktmarker, det er kanskje en styrke ved den at den har en tegning som virker enkel, daglig og konkret.
Men drømmene og handlingene blir stundesvis altfor tydelige og konkrete. De veves ikke inn i en atmosfære av uvirkelighet. Vi blir dvelende altfor mye ved gjenkjennelsen av stedene for location, Island, Veitvet, Munchs gate og borggården og strøket rundt Rådhuset og må spørre oss selv hva, om i det hele tatt, disse lettkjente stedene har å si for symboltydningen. Dette er en opplagt svakhet i en film som langt på vei kan være i ferd med å skape noe nytt i norsk filmkunst: vekk fra det vakre, estetiske og underholdende. Vekk fra den unge mannens frustrasjoner og Sturm und Drang. Over til det mørke og uforklarlige.
