Verdi: La Traviata
Lørdag 25. januar 1997 ble «La Traviata» framført for 88. gang i Den Norske Opera. Denne gang med den finske sopranen Riikka Hakola i rollen som Violetta, amerikanske Antonio Nagore som Alfredo og Trond Halstein Moe som hans far, Giorgio Germont.
Og hva kan en så si om denne forestillingen? Første del av første akt var noe tam; ensemblet greide ikke å formidle den dekadente stemningen fra parisersalongen, og Violetta gjorde ikke noe spesielt inntrykk, men dette ble heldigvis ikke toneangivende for forestillingen. Hakola gjorde en nydelig figur, hun sang lett og uanstrengt, det var virkelig behagelig å lytte til henne. I tillegg passet hun inn i min oppfatning om hvordan Violetta er; en tragisk og tilsynelatende enfoldig person, litt herjet av sykdom og sitt utsvevende liv, men edel og trofast når hun møter sin store kjærlighet. Antonio Nagore figurerte nettopp som Cavardossi i «Tosca» , hvor han gjorde en meget god jobb, og noe annet kan ikke sies om ham i rollen som Alfredo heller.
Den stiligste karakteren var imidlertid Trond Halstein Moe. Han har den autoritet Germont må ha, han var så streng og hard mot Violetta i andre akt at undertegnede begynte å felle tårer i sympati med den dødssyke kvinnen. Vi vet jo at Germont bare er hard fordi han må, og i tredje akt angrer han så en røres til tårer igjen. Trond Halstein Moe er en fascinernde operasanger, med sjelden god utstråling – ikkebare i «La Traviata».
Andre ting ved denne oppsetningen: Smarte kulisser, de er enkle og helt riktige. Kostymene er slik de må ha vært i parisersalongen, og at kjolene ikke dekker så mye som de kanskje skulle gjøre, er et bra virkemiddel, om det nå er ufrivillig eller planlagt.
Konklusjonen må bli at dette er en meget vellykket forestilling, selv om tredje akt delvis ble ødelagt av et hostende publikum.
