En viktig og nødvendig film!
Vi blir aldri ferdig med krigen all den stund krig pågår som aldri før rundt oss med flyktninger som trykker seg på og norske våpensmier gløder som de aldri før har gjort. Våre ledende kulturinstitusjoner gjør sitt for å minne oss om løgnene og fortielsene i vår gynt’ske ætt og krigens iboende barbari.
Kongens nei, norsk film fra 2016, etter Alf R. Jacobsens bok, med: Jesper Christensen, Anders Baasmo Christiansen, Tuva Novotny, Sofie Falkgård, Ingrid Ross Raftemo, Magnus Ketilsson Dobbe, Lage Kongsrud, Karl Markovics, Katharina Schüttler, Ketil Høegh, Gerald Pettersen, Jan Frostad, Arthur Hakalahti, Hans Jacob Sand, Erik Hivju, Rolf Kristian Larsen, regi: Erik Poppe
Nå melder filmen seg også midt oppe i Ibsens feiring og Operaens sjelsrystende forestilling som lar det lyse i gult over halve byen med sitt budskap om elendigheten. Erik Poppes Kongens nei er et viktig dokument over noe av det viktigste som har skjedd under krigen 1940-45 og i norsk historie: at vi hadde en konge som holdt hodet kaldt og viste en helt annen og rankere holdning enn hans nærmeste slektninger gjorde i andre land.
At kongen sa nei til den tyske sendemann Bräuer på Elverum 11. april med de ordene han brukte – at det var folket han skulle tjene – gjorde Norge med sin mektige handelsflåte til en krigførende nasjon og ikke uvesentlig bidragsyter til å knuse nazismen, barbariet og fremmedhatet – den gangen. Slikt tangerer sterkt linjen fra 1940 helt fram til den nåværende kongens hagetale i sommer. For krigen i alle sine former såvel som brunt tankegrums er fortsatt nærværende, dessverre langt inn i vår egen regjering.
Filmen bærer på en rad svært sterke sekvenser. Den er nærmest dokumentarisk lagt opp i formen, her er de filmatiske effektene og mulighetene de gir bare laget for å forsterke og illustrere det som skjedde, filmen faller ikke for fristelsen slik en viss annen storfiilm om krigen gjorde: å heroisere og pynte på virkeligheten. Dette er sympatisk gjort!
Den gir et bilde av en aldrende konge, ypperlig gestaltet av Jesper Christensen, stiv i sinnet og sta i sin bevissthet, som klart og tydelig sier til den tyske sendemann Bräuer at han er den første monark i landets historie som er valgt av folket, og at det følgelig er folket som må avsette ham, ikke en tysk Mauser eller en noksagt av en Quisling!
Men filmen er såpass ærlig at den overlater oss til også å oppleve en monark som selvsagt lot tvilen og tankene rase i seg. Og som leker med sitt 3-årige barne-barn, den nåværende monark.
Store deler av den første delen er også virkelig dokumentarisk stoff frambrakt gjennom den tids skimrende celluloid og tåkete bilder.
Filmen bringer en ganske omfattende sidehistorie om sendemann Bräuer. Her framstilles han som nærmest en engel som skulle redde Norge fra videre blodsutgytelser. Vi ønske ikke å ta stilling til sannhetsgehalten i dette men ser godt at dette kanskje er med for å skaffe filmen et større internasjonalt marked. Det eneste vi synes er leit er at Kohts udødelig sluttreplikk til ham på perfekt tysk – Krigen er alt i gang – ikke er med her.
Jo, kongen snakket dansk! Dette er også med på å understreke det virkelighetstro og dokumentariske i denne filmen. Kong Håkon var opprinnelig dansk prins og etter at han kom til Norge lot han seg aldri utsette for jåleriet med å knote på norsk-dansk, eller overdrevent riksmål, eller hva det kunne ha blitt! Dette er også sympatisk.
Mye av filmen er fokusert på kongen. Vi møter en gammel mann som står der nærmest alene men må treffe viktige beslurtninger som er avgjørende for landets og folkets framtid. En gang må han også irettesette sin sønn kronprinsen som lar sitt ungdommelige sinn flyte over.
Anders Baasmo Christiansen spiller kronprins Olav og gir et levende og troverdig bilde en av den unge kronrprinsen.
I noen korte glimt opptrer Erik Hivju som «Visst-fanden-skal-det-skytes-med-skarpt»-Birger Eriksen, kommandanten på Oscarsborg. Med tanke på hvilken betydning også denne gamle sta mannen fikk for vår historie og ikke minst den behandling han ble utsatt for etter krigen, vil det ikke forundres over at en av de neste filmene som ligger på beddingen om krigsårene er den om Oscarsborg.
Idebanken vår forøvrig i denne sammenheng er full av fantasier om Jon Michelet og Nortraship og også Jens Chr. Hauge og hans vidsprungne liv på godt og vondt. Kamerat Osvald har jo fått seg både statue og film, om enn ikke i det helt store wide screen formatet. Men det er bare ideer….
Vi blir aldri helt ferdig med krigen, hverken vår eget eller de ute i den store verden.
Men vi må nøye oss med å si at dette er en knakendes god film. Bedre kan det neppe gjøres!
