Taking Woodstock
amerikansk film fra 2009
Demetri Martin, Dan Fogler, Henry Goodman, Jonathan Groff, Eugene Levy, Emile Hirsch, Liev Schreiber, Kelli Garner, Jeffery Dean Morgan, Imelda Staunton, regi: Ang Lee
Dette er ingen hel (eller halv-) dokumentarisk film omWoodstock, men en noenlunde fri fortelling som har utgangspunkt i den berømte festivalen som fant sted for førti år siden.
For generasjonen over femti er Woodstock legendarisk. Festivalen trakk kanskje opptil en halv million tilhørere. Da man hadde fastslått at det var over 200 000 der ga man opp å telle og ta penger. Begivenheten var det definitive høydepunktet i hele hippiekulturen. Omtrent alt som var av artister opptrådte der. Det kom plater og ble laget filmer om festivalen. Noe av det holder høy kvalitet og er blitt klassisk den dag i dag. Som Jimi Hendrix‘ Star-Sprangled Banner på rå fuzz-gitar.
Det ble en helg med sex, dop og rock’n roll. Men merkelig nok var det helt fredelig der. Ingen vold fant sted, og det ble bare meldt om to tilfelle av ulykker eller personskade, en (!) overdose og en som ble overkjørt av en traktor i soveposen. Slikt er unikt i seg selv.
Filmen forteller historien om Elliot som hver sommer arrangerer en mindre kulturfestival i tilknytning til forelderenes slitne motell El Monaco. Da den planlagte rockefestivalen i nabobyen blir avlyst, ringer han Woodstock Ventures i New York, og dermed er det i gang.
Mye av denne historien dreier seg om Elliot og hans foreldre. Siste del finner sted når det hele dramatisk eskalerer. Vi opplever festivalen sett gjennom Elliots øyne. Det var tre dager med Peace, Pot & Love. Først og fremst musikk. Omtrent det som kunne krype og gå av kjente navn stiller opp, fra Joan Baez til Grateful Dead og Creedence Clearwater Revival, fra
Janis Joplin til Jimi Hendrix, The Who, Jefferson Airplane, the Band, Crosby, Stills, Nash & Young, Paul Butterfield Blues Band og Joe Cocker. Alle spilte.
Festivalen fant sted 15. – 18. august i Bethel, syv mil fra kunstnerlandsbyen Woodstock som fra før var bostedet for artister som Bob Dylan, medlemmene av the Band og van Morrison.
Regnvær forandret området til søleland i løpet av kort tid. Festivalen ble underveis avbrudt flere timer av tordenvær. Alt var totalt kaos. Politi var ikke-tilstedeværende.
Filmen viser dette sett gjennom unge Elliots øyne. Han er midt i kaosets sentrum men registrerer og ser det som skjer rundt seg. Han er også deltaker.
Filmen har noen herlige scener med den halvt hysteriske overmasete moren hans. Dette er flotte og ubetalelige scener.
Noe av stemningen fra Woodstock er selvsagt i behold og for de fra generasjonen over femti som ønsker å gjenoppleve disse tre dagene, er dette en helt utmerket film. For alle andre er det en underholdende og grei sak om Woodstock. Om ikke annet. Men noe særlig inn på fenomenet går den ikke. Det stilles hverken spørsmål eller går nærmere inn på dette fenomenet som kalles ungdomsopprøret. Hva som utløste opprøret og hva som ligger bak kunne gjerne tåle en nærmere gransking. Det er kanskje ikke mer vi savner i dag i overflodens og den bortskjemte egoismens tidsalder hvor rene sjarlataner bløffer seg i vei til å kalle seg statsministerkandidater.
