Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst 22.1. – 8.5.2005
Yoko Ono: Horizontal Memories
Hun lar seg ikke forbigå i stillhet, Yoko Ono. Den 71-årige kunstneren er seg svært bevisst om at hun er en utstilling verdig i seg selv, som ikon, kjendis, symbol for Beatles-alderen, eller som onde tunger vil si, for oppløsingen av verdens største rockegruppe. Men hun er den hun er, uansett for hvem eller i hvilken sammenheng hun har lagt seg på ryggen. Faktisk er hun en svært sympatisk liten kvinne med svarte solbriller, beskjeden og med lite divanykker. Hun gjør på ingen måte samme forferdelige inntrykk som de skrekkelige hylene på 70-talls innspillingene hennes med John Lennon og Frank Zappa.
Derfor har hun gjort gode forberedelser for å gjøre oss klare til denne store utstillingen som er en retrospektiv oversikt over hva hun har gjort i nesten femti år. Hold dette fast, for arbeidene fra tidlig 60-tall er noe av det som gjør størst inntrykk på denne utstillingen. Det er nesten femti år med kunst det dreier seg om. Kunstneren selv er levende til stede som hun vil være noen dager, med performance og happenings over den ganske stad.
Men absolutt størst inntrykk gjør alle kistene som fyller et helt rom. Små granbusker reiser seg fra hver trehvite kiste. Symbolikken er klar, det vokser nytt liv ut av det gamle. Håpet er der, selv dødens symboler kan ikke nekte oss det nye livet.
Ex-it ble skapt åtte år før den store katastrofen inntraff. Likevel er det uungåelig at assosiasjonene ikke umiddelbart melder seg, en må være svært fjern i tankegangen for at de siste ukenes virkelighet ikke melder seg umiddelbart. For alle kistene har vi sett på uttallige bilder og reportasjefilmer. Det er sjokkerende og det er sterkt. Her framstilles de med et livets håp i seg.
Kistene er noe av det første som slår en når en kommer inn i museet. En har det beste utsiktspunktet til dem ved nedgangen til trappa. Utsiktspunktet gir adgang til to-tre personer av gangen. En får også en liten kirkefølelse av dette. Virkningen forsterkes.
Det blir en installasjon en vender tilbake til etter å ha gått gjennom alle rommene. Inntrykket av kistene med bartrærne slutter aldri å forfølge deg. Om naturens guder har grepet inn de siste uker, kan vi også se dette som universelt, som et uttrykk for livets begynnelse og livets slutt. Hun skapte dette verket etter å ha opplevd en installasjon i et hus i Italia der det tidligere foregikk henrettelser.
Men det er mer. Gedigen er også installasjonen som strekker seg over flere etasjer. Også her er det kunst som faller inn i hennes begrep om ‘organisk’ kunst. Kunst skal leve, skape et inntrykk overfor vi som ser den. Kunsten skal være i oss og et kunstverk oppstår bare når det lever i tilskuerens sinn. Vi skal ikke bare se det, vi skal også høre og erfare det. Vi skal delta i det og være med på å skape det.
Som når tauene strekker seg oppover og oppover og samles høyt der oppe. De går over flere etasjer og er også et verk med klare tydninger om enn av en annen art enn de hvite trekistene.
Hun er en avantgardekunstner og har som sådan vært i senter for kunstverdenen de siste førti år. Faktisk har hun egne ben å stå på, sin kjendistilværelse i rockeverdenen til tross.
Cut Piece fra 1964 viser henne på film der klærne hennes blir klippet opp bit for bit. Til siste sitter hun der naken. En feministisk protest mot vår tids opptatthet av kvinnekroppen.
For det feministiske dominerer på denne utstillingen, som det også har gjort i hele hennes karriere. Vi møter denne profilen i bilder, store fotos, av det som kunne være henne selv, hennes mor eller bestemor, eller hvilken som helst kvinne.
På en inngravert steinplate står det «The Earth Calling Help us help help us…»
Fotografier og film kan danne innledningen til opplevelsen. En flue på naken kvinnehud kan bli til et mylder av fluer. Forfallets og dødens inntrykk.
Det er et mangfold over denne utstillingen som forbløffer. Fra det naive til det mer tenksomme og innadvendte. En kan løpe gennom rommene og bruke dager på en utstilling som denne. Inntrykk gjør den uansett. Hun preger byen i disse dager. T-banepassasjener og kinoer er arenar. Kunst skal skapes sammen med oss, den oppstår bare når den blir levende i oss. Lyd, bilder, lukt påvirker. Fuglekvitter når ut til oss. Det hører med til totalopplevelsen av konseptkunstnerern Yoko Ono. Kunsten er inne i oss og rundt oss. Vi skaper den selv. Her og nå.
