Premiere Den Norske Opera 22.9.2003 Humperdinck: Hans og Grete, Isa Katharina Gericke, Hege Høisæter, Ingjerd Oda Mantor, Ole Jørgen Kristiansen, Svein Erik Sagbråten, Åse Helen Krystad, Eugenie Skilnand
Den tyske komponisten Engelbert Humperdinck (1854 – 1921) var en stor beundrer av den tyske komponisten Richard Wagner som hadde skrevet en rekke store verk. De siste årene Wagner levde arbeidet Humperdinck som assistent for ham, og hans musikk må sies å være påvirket av beundringen for den store mester.
Grimms eventyr var uhyre populære og Humperdinck brukte eventyret Hänsel und Gretel som grunnlag for sin barneopera hvor han også i visse partier tok utgangspunkt i folkeviser. Den ble første gang spilt i Weimar i 1893 og har siden stått på repertoaret, særlig i Tyskland.
Denne forestillingen er et samarbeid med musikkteatret i Värmland og har vært spilt på turne i Norge tidligere, men ble nå første gang spilt i Oslo.
På premierekvelden leste prinsesse Märtha Louise først eventyret fra scenen med fin innlevelse. Selve forestillingen i to akter varer to timer med pause. Hans og Grete – Isa Katharina Gericke og Hege Høisæter – lever i et lite hus på landet. De er søsken i en meget fattig famlie og synger hele tiden om hvor fortvilt sultne de er og drømmer om å kunne fråtse og nyte god mat. I stedet for å gjøre det moren har bedt dem om danser og synger de. Da moren kommer hjem ender det i kraftige irettesettelser og da den siste melken blir forspilt i kampen blir de etter et par ørefiker sendt ut i skogen for å plukke bær.
Så kommer faren hjem og det viser seg at han har fått arbeid og lønn og det blir en gledens stund. Mørket faller på og da barna ikke har komme hjem blir de redde og drar ut for å lete etter dem.
Barna opplever mangt i skogen, blant annet et praktfullt møte med Jon Blund, en merkelig karakter bestående av tykk mann med en rekke dunputer, en fantasifull og morsom skikkelse.
Videre får vi en dansescene med månen og vakker sang av solen før det dramatiske møtet med heksen og godterihuset. Og da setter det skumle inn.
Musikken er vakker og alle sangerne gjør fyldestgjørende og fin innsats. Koreografi og dans er i stor del godt ivaretatt av Anthoula Papadakis. Det lekne når ut til publikum og de skumle scenene er ikke verre enn at barn med følge fra en ca. åtte år vil ha glede av dette. En del av scenene er fint formidlet scenografisk og lysmessig. Enkelte andre blir litt tamme og kanskje med lite bevegelse i forhold til barn som publikum. Et par problemer er begynnelsen på hver scene hvor det er lange partier med bare musikk og ingen ting skjer på scenen. Type eventyr gir her ramme for at man kunne utdypet delhandlinger i disse intervallene på scenen.
Ideen med alle de lysende øynene når foreldrene leter er morsom men blir nok for langtekkelig. Det burde raskere skje noe på scenen. I enkelte sekvenser er lyssettingen slik at vi ser ikke godt nok det som skjer på scenen, spesielt i den fine scenen med danseren i månesigden. Det er blitt en gjennomarbeidet og godt formidlet historie som nesten gjennom hele forestillingen har fin appell. Publikum var meget begeistret og applausen ville ingen ende ta,
