Urpremiere Gøteborgs-operaen 5.5.2001 Jan Sandström: Macbeth2., Regi: Staffan Aspegren, Dirigent: K.G. Johansson, Marcus Jupither (Macbeth), Ulrika Tenstam (lady Macbeth), Mats Person (Banco), Ingemar Andersson (Macduff)
Banco (Mats Persson), foto: Lars SundenstrandGöteborgsoperaen urpremierede i mai Jan Sandströms Macbeth2, med hørbare linker til Verdis Macbeth, linker som dessverre etterhvert forsvant. Operaen er blitt en enakter, som via et slags intermesso gjør at den kan bli spilt i et. Frem til intermessoet er dette bra, spennende, vakkert og ganske elegant og nytenkende gjennomført, koret gjør bl.a. en fremragende jobb, også visuelt og koreografisk.
Intermessoet består i at vi er på en sceneprøve med en regissør, sminke og et tallrikt scenisk og kunstnerisk personale, inklusive vaskehjelp, og andre bakscene aktiviteter, dette avbryter forestillingen, mens Macbeth selv virrer rundt og fortsetter sitt rollespill, og blir mer og mer vanvittig. I og for seg er denne ideen god. Forsøket på å fortelle oss hvordan en kunstner går inn i sin rolle, og ikke kan, eller vil slippe denne, også over i hverdagen. Dette drar man ut i det lengste og mest kjedelige, hvorpå selve forestillingen går i gang igjen. Nettopp der har man mistet tråden, en tråd som man dessverre ikke finner igjen. men kanskje så trengte vi denne lille pausen for plutselig å fortsette det hele i nåtiden.
Marcus Jupither (Macbeth), foto: Lars SundenstrandUlrika Tenstam (Lady Macbeth), foto: Lars SundenstrandDette er beklagelig. Musikalsk sett har Sandström innledningsvis klart å skape en slags harmoni mellom Verdis og sin musikk, og vi sitter til å begynne med ganske fjetret i stolen. Sandström kan skrive for sangstemmer med ganske gode og vakre temaer. Han slår iblant an lettere muntre klanger med en humoristisk snert, parodisk, bruker i blant Verdi temaer eller egne muntre temaer. Med stor oppfinnsomhet klarer han å surre dette sammen til et fullstendig verk, og vi, publikum, lar oss villig underholde av dette.
Ouverturen innleder med Verdi som en slags pastisj over Macbeth og innbyr uttryksmessig til en nåtidsopera, man umiddelbart på en merkelig vis føler seg hjemme i. Alle hovedpunktene er her. Litt etter litt så fletter Sandström inn sine egne klanger, kanskje lett musikalsk inspirert. Dette henger sammen så langt.
Sangmessig var der mange gode stemmer, dette ble forvrengt av mikrofon forsterkning, som hørte hjemme i en musikal, hvor sangerne ikke har stemmekraften. Imidlertid så har sangerne her stemmekraft og prakt til å nå ut, slik at man utmerket kan la dem synge ut. Tittelrollen ble godt tolket av Marcus Jupiter, som har alternert med Fredrik Zetterström. Lady Macbeth ble sunget av Ulrika Tenstam, en mezzosopran med imponerende stemmeprakt. Ideelle andre roller utover det hun hittil har sunget, tror jeg vil være Ulrika i Maskeballet og prinsesse Eboli i Don Carlos. Mats Person var Banco, Ingemar Andersson Macduff.
foto: Lars SundenstranMan slutter av i beste Andrew Lloyd Webber stil med en stor sang sunget av Macbeth, med hele koret i aftenantrekk og alle synger “Leve Malcolm vår kung“. Til aller sist en liten gutt som øver seg i å spille klaver som han synger til. Neste generasjon er klar til å ta over. Eller, hva var det man mente? Jeg oppfattet det ikke. Til slutt hele orkestret på scenen til applaus. Slik man nå også begynner å gjøre det andre steder i Europa, f.eks. i Berlin og Paris. Orkestret ser fortsatt også flott ut i orkestergraven.
Scenografisk er lyngheden med 3 svevende hekser i innledningen idérik og meget bra. Spennende scenografi løsning for vegger og tak med plater i forstørrete formater A3-A4-A5, som illuderer godt, alt med god lyssetting. Som vanlig er jeg ikke imponert over eller begeistret over at scenerommet også i Gøteborg, i likhet med nesten alle andre steder blir nesten strippet og vist frem.
Det virker imidlertid som om at man ikke har klart dramaturgisk å holde handlingen fangen, hvilket igjen har gått ut over komponisten, hvilket igjen gjør at man nesten ikke klarer å få avsluttet denne korte operaen.
Operaen Macbeth2 vil tjene på at komponisten, dramaturgen og regissøren setter seg sammen og prøver å finne tråden og få dette til å fungere, slik at dette gode musikalske og sceniske grunnlaget ikke går tapt.
Publikumsreaksjonen var lav mælt begeistring, beskjeden applaus. Min nabo syntes dette fryktelig. Jeg var begeistret over dristigheten.
