På skuddårsdagen fikk hovedstaden et nytt kulturhus der dans skal stå i sentrum. Ved Akerselvas vestre bredd åpnet Kulturminister Trond Giskeet flunkende nytt Dansens Hus, med salen spekket av internasjonale og nasjonale dansevenner. Vårprogrammet er innholdsrikt og variert, og på husets to scener finner hele tre norgespremierer, tre urpremierer og flere gjestespill sted i løpet av det første halve året. Man kan undre seg om det finnes et så stort antall publikum som velger seg dans. Operaen i Bjørvika er bare en måned unna, og med sine tre scener der ballett får en utvidet oppmerksomhet kan man stille spørsmålet om timing og tankeprosess. Det er bare å krysse fingre for at Dansens Hus vil dra nytte av en eventuell ”Bjørvikaeffekt.” Alt ligger til rette for det. Dansens Hus sine lokaler er røffe og minimalistiske. Beliggenheten er vakker og stemningen i småregnet på skuddårsdagen var rett og slett magisk.
Jo Strømgrens ”Sunday, Again” får vi håpe setter standarden for den kunstnerriske kvaliteten i det nye dansehuset. Man kan stole på Strømgren når han finner sitt karakteriske og elegante spor. 2 hvite klappstoler, en brukket badmintonracket og et badmintonnett. Scenografien er enkel, dansen er kompleks. Det er herlig å se hvordan kompleksiteten synliggjøres ved hjelp av skyggevirkninger. Bakteppet og et blankpolert gulv benyttes som ”speil,” og hvite lær gjør det sceniske uttrykket lekent. Strømgrens etter hvert karakteriske ”manngard-koreografi” funker bra og danserne elsker koreografien de levendegjør.
Hvem husker ikke filmen ”Jesus Christ Superstar?” En hipp ungdomsgjeng i buss besøker hellig grunn og det hele utvikler seg til en musikalhistorie rundt Jesu lidelseshistorie. Katrine Bolstad har også sett filmen og latt seg inspirere. Det begynner meget bra. Den gregorianske musikken er avstemt og fin, danserne med herlige ”forsinkede” bevegelser (slik det ser ut på diskotek når lyset blinker med rask frekvens). Så skjer det noe midtveis. Bolstad klarer ikke å bevare intensiteten i koreografien og avslutningen blir milelang og kjedelig. Konseptet er så utrolig bra, men det er trist at ikke koreografen tør satse mer på sin grunnidé, inspirert av Jesus Christ Superstar eller ikke.
Avslutningsvis må jeg innrømme at jeg hadde store forventninger til Ina Christel Johannessen sin ”37,7.” Jeg ble skuffet. Scenerommet var vidunderlig vakkert og viser hvilket potensial Dansens Hus sin hovedscene har. Gardinene var borte, og ut av vinduene på hver side av scenerommet så publikum henholdsvis et flammende hav av fakler og en idyllisk elv renne forbi. I deler av koreografien kom også scenelyset utenfra og gjennom vinduet. Selve koreografien blir altfor uferdig og virker ikke tilpasset scenerommets størrelse og manglet tydelige regigrep. Noen enkeltprestasjoner glimter til, men det bærer ikke en oppsetning alene.
