Dansens Hus Stockholm Bounce Streetdance Company: Gökboet
Kulturspeilet ønsker å utvide horisonten og hva er vel mer naturlig å se litt til våre naboer i øst. Sist helg hadde «Bounce Streetdance Company» premiere på sin nye danseproduksjon «Gökboet» som er basert på Ken Keseys roman med samme navn fra 1962 (Gjøkeredet), som senere ble skrevet om til teater på Broadway i 1963. Romanen utspiller seg på et mentalsykehus og er en sterk fortelling om en gutt som blir overført fra en arbeidsleir for kriminelle, da helsepersonellet har mistanker om sinnssykdom hos gutten. På mentalsykehuset er det strenge, nærmest umenneskelige regler, og gutten har store tilpasningsvansker. Avstanden tydeliggjøres herlig med at de ansatte snakker engelsk, mens pasientene beholder sin svensk.
I forestillingen medvirker danserne Alvaro Aguilera, Joe Jobe, Filmon Michael, Fredrik Rydman, Ambra Succi, Jennie Widegren, Ryan Chappell, Teneisha Bonner, Tommy Franzén, Lisa Arnold og Robert Malmborg.
Bounce består av de seks førstnevnte og er et av de mest sammensatte og velfungerende dansebesetninger i Skandinavia. De står selv for koreografi og regi, og får bruke den meget så romslige storsalen i Dansens hus i Stockholm. En boltreplass mange kan misunne dem. Scenen føles større en hovudscenen på Det Norske Teatret, og lydkvaliteten er milevis bedre. Skikkelig trøkk fra første akkord. Og hvilken åpningsscene! Bounce fremstår med ekte romersk janusansikt (selvlysende) i et mørkt scenerom, og ordet «bevegelse» får en helt annen betydning. Leddene bøyes «gal» vei, og øyet får virkelig en praktfull utfordring.
Utover i stykket får vi følge ungdommens kamp mot indre krefter, pleiere med samarbeidsvegring og opplever at dans løser floke etter floke, og blir terapi. Spørsmålet om hvem som egentlig er syk stilles på en grufull måte. Det unike gjennom hele forestillingen er at Bounce strekker seg ett hakk høyere enn det vi trodde var mulig. I tillegg må nevnes at det er musikken som får denne forestillingen til å fremstå som komplett. Alt fra argentinsk tango, via perler fra musikalen «Fame» og til en avslutning i nest siste scene som gjorde inntrykk. Griegs egen Dovregubben fikk taket til å løfte seg. På vei inn i Dovregubbens hall i begge ører, og en opprivende avslutning på mentalsykehuset som synsinntrykk – sterke saker for noen og enhver.
Dette er en meget påkostet produksjon med dyr scenografi, mange dansere og et stor apparat rundt – men så går også mann av huse for å se disse fantastiske danserne i Stockholm, så kvalitet avler publikum. Produsent Birgitta Ström skal ha stor ros og mange lovord for at hun tør å satse, og ved denne anledningen skapes en forestilling som fortjener internasjonal oppmerksomhet. En forrykende aften i vårlige Stockholm.
