Kungliga Operaen Stockholm PEER GYNT – Balett i prolog, tre akter och epilog, Kungliga Baletten, Koreografi: John Neumeier fritt efter Henrik Ibsen. Musik: Alfred Schnittke
Hvor herlig det er. Å være koreograf og få leve ut sine villeste drømmer og fantasier, skape sceniske uttrykk sammen med en dyktig scenograf og la Ibsens Peer bli avkledd til skinnet til fantastiske toner av en dyktig komponist. Slik var det for koreograf John Neumeier da han i 1992 koreograferte Ibsens mesterstykke for den svenske nasjonalballetten.
For oss andre, blir dette en fantasiverden det er vanskelig å begripe. Alfred Schnittkes musikk er i enkelte partier like mye Peer Gynt som Griegs musikk er, men savnet etter mannen fra Troldhaugen blir stort. Det er bare i det rytmiske partiet «Peers tvivel«(med oboens fremtog på elefantvis og trompetens intense klage) at vi helt glemmer Grieg. Det er noe som ikke klinger, noe som ikke er som det skal være.
Visst er dette en konservativ holdning, men Neumeiers ballett blir for vag. Enkelte partier fungerer som rene ferskvannsperler. Åpningen der Peers aspekter avsløres danses vakkert uten musikk, og utover i første akt bygger balletten seg fint opp i relativt klassisk stil med Peer Gynt i oransje snekkerbukser og med lua på snei, temmelig lik Emil i Lønneberget.
Jürgen Roses kostymer er i første og tredje akt veldig «bondenorsk,» med busseruller og knebukser. Koreografisk blir det litt uoversiktlig der dansetrinnene forsvinner i kilovis med vadmel. Andre akt er et enda større nederlag. Peer Gynt, energisk danset av Sebastian Michanek, blir da i rene Saturday Night Fever stil kastet fra audition, til revyteateret. Fra «the music hall» til filmstudioet.
Og da Anitra danser på den etterfølgende premierefesten blir katastrofen total. Det går rett og slett ikke an. Fremheves må likevel Karin Forslund i rollen som Mor Åse. Mor Åses død har sjelden vært vakrere, og mer verdig som i Stockholms praktfulle operahus. Døden, representert i de mørke tangentene på klaveret, skaper stemning utenom det vanlige.
Tredje akt er mer lik den første, og avslutningsscenene er svært vakre. Peer forlater oss, akkurat som han kom, naken.
Artikkelen er skrevet på grunnlag en ordinær forestilling.
