Sesongpremiere 13.1.2006 Nordheim: STORMEN, Nasjonalballetten, Koreografi: Glen Tetley
Nasjonalballetten sendte ut stormvarsel i forbindelse med årets første sesongpremiere av koreograf Glen Tetleys “Stormen,” og det kan vel i ettertid best karakteriseres som en unødvendig påminnelse på at de unødvendige reprisene igjen er et faktum på Youngstorget. Her griper vi også rundt en av hovedutfordringene frem mot Bjørvika. Nasjonalballetten må skape en bredde i sitt repertoar, slik at operaen slipper å sette opp identisk koreograferte balletter alt for tett. Det er knappe to år siden vi så forestillingen sist, og uten forandringer blir ikke dette spennende i år heller.
Stormens desidert største styrke er Arne Nordheims fantastiske musikk, og under Terje Boye Hansens stødige hånd blir dette en studie i ny norsk moderne musikk og hvordan Nordheims toner kan benyttes til helaftens forestillinger i operaen. Musikken veksler lynkjapt mellom skjøre partier med få instrumenter, til pauke- og klokkespill med kraft og spenst, til vakker vokal stilrent fremført av Njål Sparbo og Helene Wold.
Som den observante leser kan erindre er ikke dansernes prestasjoner ennå nevnt. Stormen er en vanskelig ballett å danse, og forskjellen på suksess og fiasko er uhyre liten, da musikken krever den ypperste konsentrasjon og der danserne ikke kan overlate noe til tilfeldighetene. Denne oppsetningen mangler presisjonen og da blir det i perioder et trist skue. Lyspunktet fikk vi i andre akt, da de nevnte elementer så ut til å falle gradvis på plass. Likevel sitter man med følelsen at man er vitne til en svært energisk og spretten gymnastikktime, i stedet for å oppleve Nasjonalballettens tilstedeværelse slik vi vet de har kapasitet til. Enkelte dansere virker også umotiverte og synder ved flere anledninger med å stoppe å danse før danseren er ute av scenerommet.
To dansere stjeler likevel vår oppmerksomhet denne kvelden. Kristian Støvinds lekende lette og energiske Caliban er et mesterstykke. Mens andre dansere lider av manglende kostymeprøver og snubler i de flagrende tøystykker, er Støvind uberørt av dette og klarer å skape sin egne lille verden som Sycoraxs sønn. Gudinnerollen Juno i Maiko Nishinos skikkelse fremstår også med stor verdighet denne kvelden og blir utvilsomt aftenes blikkfang.
