Den Norsker Opera Mesteraften 2005 Hindemith: De fire temperamenter, koreografi: George Balanchine, Berio: Workwithinwork, koreografi: William Forsythe, Lukas Foss/ Giovanni B. Pergolesi/ Alessandro Marcello/ Antonio Vivaldi/ Giuseppe Torelli : Bella Figura, koreografi: Jirí Kylián
Flere korte balletter på en og samme kveld later til å være operaens satsningsområde for tiden. Ikke før har vi kommet over den fantastiske oppsetningen med fire balletter signert Paul Lightfoot/Sol León, før Nasjonalballetten igjen inviterer til Mesteraften. Som tittelen indikerer er det de store koreografiske mesterne som hedres, og denne gangen starer det hele med den tidlige etterkrigsballetten “De fire temperamenter” signert George Balanchine. Svakheten i denne balletten ligger helt klart i de tre ulike temaer som presenteres i første del. Mangelen på koreografiske utfordringer preger danserne som til tider ser uengasjerte ut. Heldigvis tar balletten seg kraftig opp etter de tre temaene, og blir etter hvert riktig så vakker. Kveldens store positive overraskelse finner vi også i “De fire temperamenter.” Fernando Duarte (Flegmatisk) har en mykhet og spenst som får salen til å gispe i begeistring. Timingen og presisjonen er også på topp, så operaen har gjort et stort funn som har kapret Duarte til Nasjonalballetten. Måtte han få større oppgaver i fremtiden.
Resten av kvelden ble vi presentert for repriser som bare for drøyt halvannet år siden ble vist forrige gang. William Forsyhes “WorkwithinWork” vinner på fiolinistene Geir Inge Lotsbergs og Kjell Tomters gnistrende samspill, som eneste lydkilde i rommet. Balletten har enkel koreografi, og det stiller krav til dansernes enkeltprestasjoner. De uteblir denne kvelden og balletten fremstår som kjedelig og til tider søvndyssende. Kontrasten til de to andre mesterverk blir også stor, slik at balletten faller mellom to stoler (balletter).
Gledelig var det å få et gjensyn med Jirí Kyliáns “Bella Figura.” Dette er en oppvisning i estetikk, kostymer og kroppens mystikk. Kostymer, dansere og kulisser i herlig samspill. Alle koser seg, ikke minst danserne som oser av glød og selvtillit. Et mesterverk som man blir rørt til tårer av. Balletten stiller både eksistensielle og kunstnerriske spørsmål som publikum tar med seg ut i novembernatten.
Artikkelen er skrevet på grunnlag av en ordinær forestilling.
