Premiere Den Norske Opera 12.3.2005 Momentum Maninyas kor.: Stanton Welch, Fractured Wake kor.: Douglas Lee, Celts kor.: Lila York
Nasjonalballetten
Det er med stor forventning man går i Operaen og ser de etter hvert tradisjonsrike ballettaftener, ofte sammensatt av tre svært ulike balletter. Denne gangen har ballettsjef Espen Giljane valgt å satse friskt, med hele tre premierer for Nasjonalballetten. En verdenspremiere og to europapremierer er ikke hverdagskost, men dessverre preges forestillingen av nettopp dette. Man opplevere en ensemble som ikke har fått nok forberedelsestid og instruksjon, og til tider er det både søvndyssende og litt pinlig.
Det hele starter med «Maninyas» koreografert av Stanton Welch. Dette er uttvilsomt den balletten som fungerer mest tilfredstillende teknisk, men preges likevel av slurv og endel enkeltdansere som ikke klarer å henge med. Da hjelper det lite at salen oser av røkelse. Dog i ballettens andre del finnes det et stort lyspunkt da Maiko Nishino og Richard Suttie som det blå paret viser seg frem som de eminente danserne de er.
«Fractured Wake» koreografert av Douglas Lee er en svært krevende ballett å danse. Dette blir et trist syn, men vi gleder oss til at denne balletten sitter skikkelig i føttene, da balletten i utgangspunktet er et svært severdig påfunn.
Publikumsvinneren denne gang er utvilsomt «Celts» koreografert av Lila York. Med et par unntak er det tekniske nivået i denne balletten ikke av det mest ufordrende slaget, men likevel fungerer denne sekvensen svært bra. For de av publikummerne som har sett Riverdance, er gjenkjennelsesgraden stor. Kristian Ruutus soloprestasjoner er verdt nesten hele inngangsbilletten alene, og er utviltsomt den sterkeste enkeltprestasjonen denne gang.
