Sesongpremiere Den Norske Opera 30.1.2004 Arne Nordheim: Stormen, Nasjonalballetten kor.: Glen Tetley.
Så er det storm igjen i Operaen, og hvilken storm! En bølgende, sugende, pustende forestilling med hav, skipsforlis, konfrontasjoner og ung kjærlighet. Som de fleste vet er stykket basert på Shakespeare’s Stormen og den engelske koreografen Glen Tetley samarbeidet med komponisten Arne Nordheim om dette verket som ble første gang vist i Den Norske Opera i 1980. Det har siden vært Nasjonalballettens «flaggskip». De har også vært på flere utenlandsturneer med det.
Åpningssekvensen med fantasifulle kulisser og virkningsfull lyssetting var perfekte omgivelser for danserne som i sitt moderne plastiske uttrykk ga liv til opprør hav, bølger, storm og vind. Handlingen foregår på en liten øy hvor Prospero, egentlig hertug av Milano, drev i land for mange år siden med sin datter Miranda etter et statsopprør som endte i skipsforlis. Han har gjennom årene utviklet magiske evner som gjør at han styrer alle på øya, inklusive Ariel, en luftånd.
Mange år senere skjer et nytt skibbrudd. Handlingen drives frem av skiftende scener mellom Prosperos samvær med Ariel og Caliban og ulike grupper av de skibbrudne sjømenn og hoffolk, blant dem den nåværende hertugen av Milano, Antonio og den unge kongesønnen Ferdinand. Miranda – danset av Christine Thomassen, nå en ung kvinne, leker med Caliban og Ariel men så treffer hun Ferdinand – danset av Kristian Ruutu – og øyblikkelig oppstår en gjensidig sterk fascinasjon.
Dette blir danset på en uhyre finstemt og forførerisk måte hvor forelskelsen slår ut i full blomst så vart og vakkert som det kan gjøres. Christine Thomassen og Kristian Ruutu er så finstemte i sin dans og mimikk at det gir et løft til denne scenen.
Christopher Kettner som Prospero utvikler denne rollen videre i forhold til det jeg har sett tidligere og gir den i sitt uhyre nyanserte kroppsuttrykk en tyngde og observerende autoritet kombinert med en sjelden utførelse av bevegelsene. Kaloyan Boyadjiev som Ariel er danseteknisk stilfull men litt anonym i persontegningen i første del. Først senere blir det mere nyansert med ertende lekenhet, humor og styrke.
Kristian Støvind som Caliban danser sjeldent uopphørlig energisk og fanger denne heksesønnens karakter med sin virile ekplosjonsartede uttrykk.
Det er blitt en fullendt forestilling med fin innsats av hele ensemblet. Musikken til Arne Nordheim veksler mellom barokke hoffdanser og vare lyriske partier, men ofte er de kraftige partiene så lydmessig sterke at det blir sjenerende. Etter langvarig applaus kom Nordheim og Glen Tetleypå scenen og tok i mot langvarig stormende applaus.
