Premiere Den Norske Opera 17.10.2003 Elliot B. Goldenthal: Othello, Nasjonalballetten kor.: Lub Lubovitch
Tragedien om den mauriske hærføreren Othello vil være kjent for mange gjennom flere dramatiske versjoner og opera. Historien er basert på en fortelling av Giovanni Giraldi fra 1566.
Dette er den første balletten jeg kjenner til over dette temaet og den hadde urpremiere i New York i 1997. Det er første gangen den spilles utenfor USA.
Denne versjonen ligger forholdsvis nær opptil operaen og er klart mye kortere enn Shakespeares drama. Balletten åpner med en stilisert storslått scene hvor Othello gifter seg med Desdemonna, datter av guvernøren.
Hans soldatkollega og venn Iago reagerer med dramatisk raseri og misunnelse da Othello etter sine seire kroner sin triumf med dette ekteskapet. Han ønsker hevn og død over Othello og legger sine planer i skjul.
Festen som følger har lange dansesekvenser for ensemblet som fort blir litt tamme da koreografien ikke er variert og interessant nok. Spennende blir det først i pas-de-deux’ene med Desdemonna – danset av Christine Thomassen – og Othello – danset av Richard Suttie. Her vises spennende sprang og løft samt et variert følelsesmessig uttrykk fra dyp hengivenhet til sterke følelser og intens glede.
Uhyre dramatisk spennende er det å se Christopher Kettner som Iago som danser med sterkt skuespillertalent, i tillegg ut denne karakterens desperasjon. Også i samdans med sin venninne Emilia Alexandra Santana holder de et danseteknisk høyt nivå.
Forestillingen viser korte riss inn i den stigende historien hvor Iago vekker Othellos sjalusi ved å insinuere et forhold mellom Desdemonna og hennes venn gjennom mange år Cassio.
Jeg opplever et skille i koreografien i denne forestillingen hvor de ulike ensembledansescenene lett blir repeterende og tamme og også enkelte deler av de sceniske tablåene. Det som står sterkt er pas-de-deux’ene og pas-de-troix’ene hvor koreografen Lar Lubovitch viser seg som nyskapende. Spesielt scenen mellom Iago, Cassio og Bianca er spennende, nyansert, overraskende og frisk. Også deler av sekvensen hvor Bianca danser med alle sjøfolkene er det bra driv over.
Alle solo-danserne leverer ypperlig danseprestasjoner samt bærende skuespill. Stoffet har en dramatisk stigning som er gripende og engasjerende. Det er blitt en litt ujevn forestilling med lysende soloprestasjoner.
Musikken av Elliot B. Goldenthal er i lange perioder veldig pågående og støyende og mangler i lange perioder evnen til å nyansere dramatikken. Andre ganger støtter den godt handlingen, men den er ofte vond i øret.
