Sesongpremiere Den Norske Opera 9.11.2002 Tsjaikovskij: Serenade/Stravinskij: Vårofferet/Strauss: Vier letzte Lieder koreografier: George Balanchine/Glen Tetley/Rudl van Danzig, Nasjonalbaletten, Ragnhild Heiland Sørensen – sopran
Nasjonalballetten har kalt forestillingen Mesteraften og det med rette. Det er satt sammen et tredelt program med sanne mestere som koreografene George Balanchine, Glen Tetley ogRudl van Danzig med musikk av Tsjaikovskij, Stravinskijs og Richard Strauss. Koreografisk får vi også ved disse ulike uttrykkene en innsikt i dansens utvikling i løpet av tiden 30-årene til midten av 70-tallet.
George Balanchine vil for de fleste være kjent for sine klassiske balletter hvor en strøm av stadig nye sammenstillinger og konstellasjoner av dansere og trinnsammensetninger gir et flytende vell av visuelle bilder uten konkret handlingsforløp. Serenade har også disse elementene i sin oppbygging. Den ble urfremført i 1934 og ble vist første gang i Norge i 1970.
Første del viser 17 kvinnelige dansere i lange tynne kjoler som danner et vell av dels geometriske dels andre konstellasjoner. Den inneholder også kortere pas-de-deux’er med flere par. Fremføringen er litt ujevn. De partiene hvor presisjon kombinert med stil og luftig mykhet er ren visuell nytelse. Danserne er som havbris i siv og lekende piruetter. Det blir forstyrrende for opplevelsen når unøyaktighetene trer frem fordi dette er så uhyre gjennomskinnelig og luftig.
Tsjaikovskijs musikk løfter opplevelsen.
Vier letzte Lieder av Richard Strauss var det siste større verk komponisten skrev før han døde. Tekstene er av Hesse og Eichendorff og koreografen Rudl van Danzig har tatt utgangspunkt i dette stoffet og gitt rammen som omhandler døden som en befriende naturlig ende på livet. Verket består av fire sanger, uhyre følelsessterkt og innlevelsesrikt fremført av Ragnhild Heiland Sørensen.
De fire pas-de-deux’ene ble danset med innlevelse og vart uttrykt kombinert med en selvfølgelig ledighet i det dansante uttrykket. Det er interessant å se en ny mannlig danser i ensemblet, Kaloyan Boyadjlev, som viser stor sikkerhet i samdans med Christine Thomassen. Sangene bindes sammen av Døden danset av Ole Willy Falkhaugen som har et forsonenende uttrykk i dette dramatiske stoffet.
Kveldens høyepunkt var Vårofferet til musikk av Stravinskij i 1913 og koreografi av Glen Tetley i 1974. Det er en rekke koreografer som har skrevet ballettverk til denne musikken. Tetleys regnes som den mest kraftfulle og interessante og det vises spesielt i åpningsdelen hvor Christoffer Kettner i offerets rolle danser med en kraft, innlevelse og spenst i hver millimeter av denne krevende dansen. Han har en tilstedeværelse som gir umiddelbar samklang med salen.
Dansernes kostymer og kroppsmaling bidro fint til det rå rituelle dyriske uttrykket. Musikken har en besettende rytmikk og en drivende dramatikk som danserne mestrer i hovedtrekk gjennom hele balletten og formidler denne kraftfullheten. Det er også sekvenser hvor det mer finstemte og vare er et dominerende uttrykk, spesielt en pas-de-deux med Beatrix Balazs og Scott Casban. Det er gledelig med en forestilling hvor man opplever så ulike uttrykk som alle står selvstendige og sterkt.
Publikum viste sin begeistring med stående trampleklapp og bravorop og fler enn ti fremkalllinger. Det er gøy med fest i salen!
